Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

marihøne, følger han etter der marihøna flagrer føre, først gjennom slåttenga,
veldig forsiktig, og så over en grøft på en gammel morken klopp.
Grøften er egentlig grensen for det området der han får gå alene. Nå merker
han at han er gått for langt. Han står ved den mørke Storhammeren, der
tussefolket bor, og han blir redd og lei seg. Men så får han øye på en liten blå
blomst som vokser nede i mosen, og han setter seg på huk for å se etter flere. I
denne nyvundne ro og opptatthet kommer han til å løfte på hodet, og da ser
han rett inn i berget som er åpnet:
(…) han så inn i en veldig stor stue. Det skinte av gull og av sølv og av
blinkende stener overalt der inne (…).
To gutter på alder med ham selv satt i et gulltraug med en grå geitebukk
forspent til hest. Bukken trippet nogen føtt, så reiste den sig i sjekene,
kavet med fremføttene og slapp sig ned igjen og trippet en bete til.
Da bukken nådde åpningen i berget, så Jesubarnet at de to guttene i
gulltrauget var rynket og visne i ansiktet akkurat som gamle folk. De
vinket til ham at han skulle hoppe op i trauget til dem, og de slapp å
vinke to ganger. For slik moro som å kjøre i gulltraug med en geitebukk
til hest, hadde Jesubarnet aldri vært med på før. (Ibid., s. 72.)
Mens guttene har det som morsomst, kommer mor til tusseguttene inn
gjennom stuedøra. Hun synes det er som solen er kommet inn i berget med
Jesubarnet, og hun ser at de to sønnene i trauget er blitt glatte og fine i huden
og ligner på menneskenes barn. Da drar hun stille åpningen i berget igjen, og
alle de andre tussene samler seg rundt Jesubarnet og ber ham klappe på dem så
huden deres kan bli like glatt og fin. Og Jesubarnet stryker og klapper på den
ene etter den andre.
I mellomtiden er jomfru Marja blitt engstelig når hun ikke finner gutten sin ved
elva. Full av hjerteve følger hun sporene hans helt bort til bergveggen. Der ser
også hun den lille blå blomsten:
Å du kjære, vakre, søte lille blomst, du ligner jo de blå øinene til den
velsignede lille gutten min. Har han vært her og sett på dig?
– Er det Gud sin lille gutt du mener, så er han inne i berget hos tussefolket,
sa blomsten.
– Til takk for at du sa mig hvor jeg skal finne ham, skal du herefter kalles
for: Jesu blå øie, sa jomfru Marja, hun sprang op og strøk med hånden
over bergveggen. (Ibid., s. 75-76.)
239