Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

En skøite pilte over viken, og motorslagene dunket lydt mot
berghamrene. Det kom en til og ennu én, og flagg og vimpler flagget
festlig i luftdraget om skøitene. (Ibid., s. 2.)
Den eksterne fortelleren kan også være farget av muntlig språk. I innledningen
til sløketuren er stemmen folkelig og talemålsnær når det berettes om hvem
som er med på turen:
Det var han Mekkel Aronsa sjøl og konen hans ho Mekkel Johanna og
søsteren hans, ho Kari Aronste.
Og så var det han Sivert Jakobsa og hannes hustru, hun Ellen Lorentse,
og han Albert på Sneisa og tvillingsøsteren hans ho Rebekka. (...)
Dessforuten var det han gammel Rubert på Storset, som kom ens ærend
til Sørviken og bad om å få slå følge til tinden. (...)
Og så var det drengen, han Marius Hesselberg Hansen, ikke å
forglemme. (Ibid., s. 51, 52.)
Den muntlige stilen fremhever den lokale koloritten.
På fortellingens førstenivå skildres noen dager og netter denne sommeren Kari
er hjemme på ferie. Det er et litt romantisk bilde som tegnes gjennom de
tablåene som fortelleren viser frem. Været er vakkert og midnattssola skinner.
Vi ser Kari og Johanna, som sitter ute på odden i sommerkvelden mens ungdommene
synger om ”skjønn Elfrida og hennes venn så kjær” (ibid., s. 26). På
lørdagskvelden sitter drengen Marius og synger en av Gjest Bårdsens sørgelige
viser på gressbakken nedenfor sommerfjøset i Sørviken, og gjennom et fokus
på Marius får vi høre om predikantene som holder vekkelsesmøter i bygdene
og fordreier hodene på ungjentene.
Tredje kapittel, ”Spøkeri på kjøkkenloftet” og siste kapittel, ”På villstrå”, foregår
i sin helhet på fortellingens førstenivå. Her fortelles ingen sagn. Kapitlene
står på en måte som hverandres motpoler: I tredje kapittel drives det gjøn med
de overtroiske tjenestejentene, og de rammes av den eksterne fortellerens ironi
og humor. I siste kapittel bryter uhyggen og det overnaturlige også inn på
fortellingens førstenivå, og det berettes om tildragelsene uten humor og
distanse av den eksterne fortelleren.
Tredje kapittel representerer på mange måter et brudd i forhold til resten av
narrasjonen. For det første er det skifte av sansningssenter, fra Kari Aronste til
drengen Marius. For det andre finner vi brudd i stil, og for det tredje blir de
som tror på det overnaturlige, gjort til latter. Fortelleren benytter seg av humor
227