Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Dette blir avslutningen på sagnsekvensene. Etter dette forlater de Skarvasstinden,
og i siste kapittel, ”På villstrå”, fortelles ingen sagn. Dermed innrammes
sagnene av en insistering på at de underjordiske, og dermed også
fortellingene om dem, lever videre i det moderne. Samtidig blir ”På villstrå” en
insistering på det samme. Tidligere har den lyse sommernatten i narrasjonsøyeblikket
stått i kontrast til den mørke uhyggen i sagnene, som hovedsaklig
har utspilt seg i den mørke årstiden, på høsten og om vinteren. I tre av sagnene
er handlingen lagt til jula. Men historiene har blitt fortalt i midnattssol mens
fortellere og tilhørere har skuet utover fjorden eller til ”verdens ende”, som
Ellen Lorentse uttrykte det på toppen av fjellet. De lyse sommernettene har
skapt en avstand til det fortalte, men i siste kapittel bryter også uhyggen inn i
sommerdagen. I kapitlet ”På villstrå” kommer følget hjem fra Skarvasstinden
og gleder seg til frokosten. I stedet blir de møtt av Beret som fortvilet forteller
at hun tror Gurine ”går på villstrå” (ibid., s. 127). Når de finner Gurine, virrer
hun rundt i ring, hun sjangler og har ”blodig skum om munden” (ibid., s. 129).
Jenta blir ”løst fra villstrået” gjennom et hedensk offer. Gammel Rubert
opptrer som en tradisjonell medisinmann og kurerer jenta med blod fra en av
Johanna og Mekkels høner, som blir halshugd for anledningen. Deretter får
romanen sin lykkelige slutt ved at Marius lover Gurine at han skal bære henne
på hendene ”hele livet igjønna.” (Ibid., s. 130.)
Hele siste kapittel hører til på narrasjonens førstenivå. Det er den eksterne
fortelleren som fører ordet. Den usannsynlige historien, fra et ”moderne” synspunkt,
berettes med en alvorstung fortellerstemme. Her er ingen humor eller
ironi som skaper avstand til det fortalte. Den eksterne fortelleren går god for
Gammel-Ruberts tolkning av situasjonen: Det må et offer til for å få løst
Gurine fra ”villstrået”. Tematisk bygger siste kapittel opp under Gammel-
Ruberts utsagn på toppen av fjellet om at ”lærdommen, Marius, den kjem så
mangesteds fra.” (Ibid, s. 121.) I Nordlandsnatt formidles en innsikt som
samsvarer med den tradisjonelle folketroen: Det finnes skjulte makter, og disse
lever videre i det moderne.
Referanser
Arild, Lars og Haugan, Jørgen (1986). ”Novellen i teori og praksis”. Edda, 4,
343-365.
234