Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Men ofte er vardøger meir dekkande, for iblant kjem foregna i førevegen, “for å
sjå om den neste” som det kan heite i markesamisk tradisjon, men ho kan også
innfinne seg når personen er død og ligg på likstrå. Eller også i sjølve dødsstunda,
for – som det heiter – “å gjere opp det som måtte vere uoppgjort”,
noko som minner oss om sluttscenen i Krabvaag: “Det traadte over loftsgulvet
med tunge støvler, bjelkerne ga sig for hvert trin, og døren til stuen fløi op paa
vidt gab, og en stram liglugt fyldte kammerset. (…) ’Her e fleir inde i nat end vi
an’. – Ka i Jesu navn e det, som staar paa!” (Normann 1905, s. 134-135.)
Likeins i fjerde kapittel av Krabvaag: “Et tungt slag i tømmervæggen, og alle
døre fór paa vid væg, et isende gufs gjøv ind, og lyset gik ud. ’I Jesu namn, ka e’
dettan!’” (Normann 1905, s. 32.)
Omtalt meir summarisk er fenomenet med å “få daudingane etter seg” eller
“følgje gongferda” – det òg nemnt i Krabvaag – likt med det som på Andøya var
kalt å følgje daudingane. Etter annan Bø-tradisjon var gongferda ei skreid eller
horg av daudingar som natt til litlejulaftan fór frå kjerkegården i Bø nordover
til kjerkegården i Malnes, og same vegen tilbake nyårsnatta. Slik gongferd var
det farleg å råke ut for. Og når bøfjerdingane hadde for vane å flette kors av
granbar og legge på vegovergangane der eit gravfølgje kjørte forbi, var det visst
ikkje berre for å pynte og vise ære – opphavleg var det nok meir om å gjere å
forhindre at usynlege deltakarar i likfølgjet gjorde avstikkarar for å utrette det
som ilt var.
Desse førestillingane har parallellar i samisk, der dei trudde at ruohttaráidu,
julskoka eller oskursreia om vi vil, var ute og fór i skábmu, det som Petter Dass
kallar skamtida og som går på norrønt skammt i meininga kort, om korte
adventsdagar og romjulsdagar, med lang skyming. Gammal seiemåte var at “det
e støtte daga og hellig aftan”, når det var kort tid å gjere på. Også i samiske
miljø trudde dei at reia eller skreia var ute og fór på ruohttaeaked, julaftan, og
oððabeai’eaked, nyårsaftan. Dengang - nemner at “julenatten stod maten på bordet
og lys brændte for de usynlige”. Her er vi inne på ein utbreidd, for ikkje å seie
mesta allmenn tradisjon.
Hittil har eg plukka litt her og litt der, blant alle dei fenomen og rådgjerder som
Dengang - nemner. Den personifiserte folketru vil eg seie vi har i ho Rein-Ellen
og ho Sivert-Andrine: Den sist nemnde er “fjordfinn av fødsel, svarthaaret,
liten og styg i opsynet”, og fleire av dei trolldomsmeritter som hadde med ho å
gjere, er alt summarisk omtalt. Meir dramatisk blir det når ho ikkje unner si eiga
dotter gravhelg, men sender ho hit og dit i sine eigne, vonde ærend. I samiske
274