Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

I en folkelivsskildring som denne, hvor alt det utvendige og substantielle,
ja gjerne for mig ogsaa indholdet, er i skjøn og retskaffen orden, er det
den digteriske ”livsbelysning” som fattes. Forfatteren har sat sig paa
nivaa med sine figurer, der er ingen avstand mellem dem og hende.
Kanske mener Regine Normann, at hun har sagt sit siste ord og
fuldbragt sit verk, naar menneskene nar faat sit pas paaskrevet, og emnet
er uttømt. Men saa blev der ingen forskjel paa kunst og fotografi. 116
Riket som kommer viser at Regine Normann har nådd fram til en slags forsoning
med landsdelen og dens utbredte predikervesen, men hennes mønsterpredikanter
er nokså uinteressante i forhold til avskyresolusjoner som Tallaksen,
Oredal og Sebulon Asterset. Lorentine er mest interessant som menneske og
som hustru. Regine Normanns forsonlighet går langt i skildringen av et relativt
harmonisk nordlandsmiljø, som trass i sektvesen, misunnelse og småsladder er
tryggheten sjøl i sammenlikning med hovedstaden. Det er i alle fall romslig nok
til å ta imot den naive nordlandsjenta som har ”kommet i ulykke” der. Riket
som kommer er den samtidsromanen som kommer nærmest Regine Normanns
kunstneriske mål. Men balansen i nordlandsskildringen er nå i ferd med å vippe
over til landsdelens fordel.
Scenen er Breivik og Harstad – med visse modifikasjoner, for både navn
(Asterset), natureiendommeligheter (fjellskar) og folkelivsfenomener minner
mer om Bø enn om Breivik. Regine Normann har med andre ord drevet
sammenblandingen av fenomener fra begge barndomsbygdene sine så vidt at
man kan begynne å tale om et fiktivt miljø med mer allmenngyldige nordlandstrekk.
Det samme kan en si om scenen i romanene Berit Ursin (1917) og
Havørnens nabo (1921). I den første er den dels lagt til Finnmark (Kirkenes?),
dels til Bø (Steinsvik eller omegn). I den andre er det nok Leitet igjen, men
upresis beskrivelse og fremmede navn (Toviken) gjør gjenkjenning
problematisk.
Finnmark var i alle fall nytt land for Regine Normann, og sin vane tro dro hun
på studietur på forhånd (1916). Dessuten leste hun tydeligvis Qvigstads
avhandlinger om samene før hun skrev Berit Ursin (Normann 1917, s. 57). Men
natur- og folkelivsbilder virker like fullt temmelig alminnelige. Skildringen av
torpedering og tyske krigsfanger på flukt svekker også virkelighetsinntrykket og
avleder oppmerksomheten fra hovedmotivet – ekteskap med en fraskilt og
116 Tidens Tegn, 16.11.15.
261