NOVA Rapport 3/2002

kulturelle kodene som bestemmer hvordan vi tolker språklige og ikke-språklige
utsagn. Semiotikken er opptatt av kollektiv mening, slik den er nedfelt
og kodifisert i kulturen (Heradstveit og Bjørgo, 1987: 21). Et sentralt spørsmål
i semiotikken er hvordan tegn får mening. En måte å forklare dette på er
at tegnet refererer til noe; et objekt eller en tilstand. Det er med andre ord en
klar forbindelse mellom uttrykket (signifier) og innholdet (signified). Det
fysiske uttrykket (signifier), kan for eksempel være et gullkors, som en av de
ansatte i forsøksbarnehagen alltid bærer om halsen. Det mentale bilde
(signified) er de assosiasjonene vi får når vi møter en person som har et kors
rundt halsen.
Sammenkoblingen av uttrykk og innhold er vilkårlig (jfr. Saussure i
Heradstveit og Bjørgo, 1987). Gjennom konvensjoner blir folk enige om hva
tegnet betyr, og hvordan det skal brukes. For eksempel hva vi skal legge i at
noen bærer gullkors, eller går med hijab (sjal). Det er konvensjonene som
gjør oss i stand til å koble et bestemt uttrykk med et bestemt innhold. Slike
konvensjoner kalles koder. Det er disse som gjør at et tegn får mening.
Hva slags mening et tegn har, kan ikke bare forklares ut fra «tingen»
eller objektet selv, men ut fra et system av distinksjoner. Det vil si at
begrepet får mening ved at det blir plassert i opposisjon til andre begrep
(posisjonsverdi) (Heradstveit og Bjørgo, 1987). Begrepet innvandrer er ikke
bare en betegnelse på mennesker som er født og oppvokst i andre land enn i
Norge. Det har også en posisjonsverdi. Mange vil assosiere det med personer
og grupper som har en svakere økonomisk og sosial posisjon i samfunnet enn
såkalte etniske nordmenn har. At et tegn er bestemt ut fra sin posisjon,
innebærer også at det kan forandre seg. Det er for eksempel regjeringens mål
at etnisk tilhørighet ikke skal gi grunnlag for den slags sosiale skillelinjer
som er nevnt ovenfor (jfr. Stortingsmelding nr. 17, 1996-97).
Både enkeltvis og som gruppe sender personalet ut en rekke signaler
eller tegn som ikke nødvendigvis er verbalt artikulert. Klesdrakt kan være ett
slikt signal, sammensetningen av personalgruppa et annet.
Klær og klesdrakt som kulturelt symbol
I mange situasjoner kan klær og klesdrakt være et tydeligere signal enn det
talte språket. Kodet på en bestemt måte, kan klesdrakt ha sitt helt spesielle
moralske og symbolske innhold. Klær gir mulighet for å signalisere hva som
kjennetegner personen, og/eller den rollen vedkommende har. Gjennom
måten vi kler oss på, presenterer vi oss selv for omverden. Vi kan bruke klær
til å bygge opp vår egen identitet og gestalte en type livsstil. Vi kan også
bruke klær til å demonstrere for omverden hvilken gruppe vi tilhører, eller
102
– NOVA Rapport 3/02 –