NOVA Rapport 3/2002

innvandrerbakgrunn» assosiert med innflyttere fra disse landene. Begrunnelsen
for å velge «indre øst» som forsøksområde, er at her er andelen
innvandrere fra ikke-vestlige land større enn i noen andre bydeler i Oslo (jfr.
kap. 2). I meldingen blir det kommentert at «personer med innvandrerbakgrunn»
er et upresist begrep, men for øvrig har ikke regjeringen noen
bemerkninger eller betenkeligheter med begrepet.
Valg av betegnelser og begreper til å beskrive en gruppe er sjelden tilfeldige,
de baserer seg på kriterier. Ofte avspeiler disse kriteriene underliggende
og ubevisste oppfatninger om hvordan de som gir betegnelsen,
oppfatter forholdet mellom seg selv og de aktuelle gruppene. Når man skiller
mellom «innvandrer» og «nordmann» som gjensidig utelukkende kategorier,
baserer man seg på forestillinger om at nasjonalitet er viktig (Gullestad,
2001). Da blir det også viktig å vite hva som inngår i forestillingen om «det
norske». Hervik er opptatt av danskenes forestilling om «danskhed» og
hvorfor det er så vanskelig å forandre det mentale bilde av det å være dansk
til også å omfatte personer som «Hassan». I stede forblir «Hassan» tyrker –
eller «annengenerasjonsinnvandrer». Hervik hevder at danskenes forestillinger
om det danske virker som en «tilskyndelse til ’de fremmede’ om å fjerne
eller udviske den mest synlige etniske anderledeshed» (Hervik, 1999: 16).
Når vi skiller mellom «innvandrere» og «nordmenn», avspeiler det en
forestilling om «oss» som sentrum som ikke trenger nærmere beskrivelser
eller definisjon (Gullestad, 1999). Dette normative sentrum skapes gjennom
usynlige grenser overfor «dem». Innvandrerne betraktes som annerledes enn
oss, men som like i sin annerledeshet. Dette til tross for at det dreier seg om
mennesker med opprinnelse fra mange ulike land, som kan være vel så
forskjellig innbyrdes som de er forskjellige fra nordmenn. Dette illustrerer at
kategorien «innvandrer» rommer noen utenfra. Majoritetsbefolkningen har
alltid tendens til å tillegge utgrupper og minoriteter en spesiell gruppebetegnelse.
Det er ikke fordi disse menneskene har en felles kultur at slike
betegnelser oppstår (Eriksen, 1997:43). Kategorisering fører nødvendigvis til
at noen trekk framheves på bekostning av andre. Å være innvandrer blir satt
foran det å være menneske. «Mennesket blir redusert til en kategori av
fremmede» (Øzerk, 1996). Loona (1995) hevder at når uttrykk som fjern-
eller fremmedkulturell brukes som karakteristikk på personer og grupper som
har bodd i Norge i mange år, rettes søkelyset mot «’uløselige’ kulturforskjeller»
(Loona, 1995: 62).
Å bruke begreper som «innvandrer», «personer med innvandrerbakgrunn»,
«minoritets- eller fremmedspråklige», «norske» og «ikke norske»,
reflekterer et skille mellom majoritetsbefolkningen og innflyttergruppene.
16
– NOVA Rapport 3/02 –