NOVA Rapport 3/2002

128
I fjor hendte det ofte at vi fylte ut skjema og hjalp dem med forskjellige
ting. Det kan ha å gjøre med at vi hadde litt dypere kontakt, og de hadde
større tillit. De så på oss som hjelpepersoner.
Deres forklaring på dette er at foreldrene dette året er mer selvhjulpene.
«Gjennomgående snakker de bedre norsk, og det er flere som har mindre
tid», forteller avdelingslederne og legger leende til: «De ligner med andre ord
mer på vanlige, norske foreldre».
Kontakten varierer med kjønn
Om det er mor eller far som kommer til barnehagen, kan også bety noe for
kontakten med de ansatte. I likhet med de fleste andre barnehager er forsøksbarnehagen
kvinnedominert. På flere av enhetene fins det ingen mannlige
ansatte. På andre enheter har det vært ansatt menn (men alltid bare en av
gangen) i kortere eller lengre perioder. Overveldende kvinneflertall og
kvinners tradisjonelle hegemoni i forhold til ansvaret for barn, tilsier at det
såkalte svake kjønn få stor innflytelse på hvilke regler som skal gjelde for
samhandlingen. Det betyr at temaene for samtalene lett vil bli preget av det
som kjennetegner kvinners erfaringsbakgrunn, mens oppførsel og måte å te
seg vil ha en tendens til å farges av det som er akseptert atferd av kvinner.
Skal man oppnå kontakt er de er alltid en fordel å beherske reglene og
kjenne kodene for samhandlingen. Gjør man ikke det, kan det gi en følelse av
å være fremmed eller av å komme til kort. Begge deler er forbundet med
ubehag. Ubehagelige situasjoner vil man vanligvis enten søke å unngå, eller
å begrense. Det er ikke gitt at alle mødrene i forsøksbarnehagen er innforstått
og bekvem med normene for samhandlingen som gjelder der. Men det er mer
sannsynlig at en del av fedrene kan ha problemer med miljøet og
omgangsformen i barnehagen. Er man lite vant til å pleie sosial omgang med
kvinner utenom slekt og familie, vil usikkerheten trolig øke ytterligere.
En av mødrene forteller at hennes mann ikke har særlig lyst til å gå i
barnehagen, fordi det er så mange kvinner der. Han føler seg ille berørt hvis
de retter på jakken eller skjerfet, forteller hun. Hun sier ingenting om det har
skjedd en gang, eller om det er en vane noen av de ansatte har. Kan det til og
med tenkes at det ikke er basert på erfaring, men på frykt for at noe slikt skal
skje? Faren til Aslam, som har bodd i Norge i flere tiår, og i alle fall ikke er
hemmet av språkferdighetene sine, betror meg at han synes det er litt
beklemmende med «alle damene». «Jeg er litt redd dem,» sier han og ler litt.
Ingen av førskolelærerne rapporterer om særskilte problemer med å
forholde seg til fedrene. Ofte er det nettopp fedrene de snakker mest med,
fordi mor ikke snakker norsk. Mange av fedrene jeg intervjuet, viste også
– NOVA Rapport 3/02 –