NOVA Rapport 3/2002

Selvforsterkende prosesser er ofte et resultat av det Schelling (1978)
beskriver som mikromotiver med makrokonsekvenser. Enkeltpersoners
(familiers) små preferanser kan føre til et sluttresultat som er segregasjon,
selv om ingen hadde dette til hensikt.
Det er likevel ikke sikkert at nedgangen i andel norske barn i forsøksbarnehagen
skyldes denne typen overveielser og bevisste valg. Den kan også
være tilfeldig. Tallet på norske barn har aldri vært stort, og det varierer.
Nedgangen og variasjonene kan være forårsaket av tilfeldigheter.
Er integrering mulig uten norske barn?
Uansett hva som er årsaken til at norske familier er så lite nærværende i
forsøksbarnehagen, er dette et faktum de øvrige familiene blir konfrontert
med når de kommer i barnehagen. Hvordan reagerer foreldrene på dette?
Hvilke følger får det for prosjektets målsetting om å bidra til økt integrering?
De norske barna representerer majoritetskulturen. Det er først og fremst
det som gjør dem interessante i denne sammenhengen. At så få norske familier
velger forsøksbarnehagen, kan i verste fall gi en slags diffus mistanke om
at «nordmenn holder seg for gode til dette tilbudet», eller at de i alle fall ikke
er interessert i å delta i en ordning hvor de er i et så klart mindretall. Ingen av
foreldrene uttrykker dette i klartekst, men mange undrer seg, og er skuffet
over at det er så få norske familier i barnehagen.
Noen mener det er fordi de norske barna allerede kan norsk. Følgelig er
ikke dette noe tilbud for dem. Andre forklarer det med at de norske barna
allerede har plass i barnehage, siden det er vanlig at begge foreldrene jobber.
Men en del sier de skjønner hvorfor de norske familiene uteblir.
Herr Ylmaz, far til Osman, er blant dem som er svært skuffet over dette.
Han hadde sett fram til at Osman skulle bli kjent med norske barn. Familien,
som er kurdisk, bor i et område med få nordmenn. Selv jobber han i en
bedrift med nesten bare innvandrere. Herr Ylmaz sier at han innser at slik det
er i barnehagen, kommer det også til å bli på skolen. Uansett hva han gjør,
kommer liksom ikke familien ut av de sirklene som gjør at de bare omgås
andre innvandrere og ikke får kontakt med nordmenn, konstaterer han med
beklagelse.
Det er ikke nødvendigvis bare som «norsklærere» barna med norsk som
morsmål er viktige. Som representanter for majoritetskulturen kan de være
med å formidle tradisjoner i lek og levesett, verdier og holdninger, erfaringer
og ideer, som de andre barna kan ha nytte av å lære seg når de skal orientere
seg i det norske samfunnet. Mange av foreldrene påpeker nettopp dette. De
ønsker seg flere norske barn fordi «de vet hvordan man leker i Norge» (se
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 73