NOVA Rapport 3/2002

en gang», forteller moren til Zafar, som mener det er lettere både for sønnen
og henne, nå når han er i barnehagen.
Blant de etnisk norske foreldrene var mange ikke det minste i tvil om de
skulle ta imot tilbudet fra forsøksbarnehagen. De har alle barn som går på
avdelinger med andre etnisk norske barn. Andre var skeptiske, også om de
befant seg i den situasjonen. Først og fremst dreier bekymringen seg om
språkopplæringen. «Jeg tenkte på at det var mange innvandrerbarn der, på
språket og så videre», forteller Vigdis, mor til Ella, som var i tvil om hun
skulle si ja til tilbudet. Ella ville bli det eneste norske barnet på sin enhet.
Mor til Reidar fikk høre at «de trengte flere norske barn i forsøksbarnehagen».
Det gjorde henne skeptisk til å velge dette alternativet.
Åpenbart har likevel ingen av foreldrene, uansett bakgrunn, latt seg
skremme fra å ta imot plassen i forsøksbarnehagen. Men andre foreldre kan
ha gjort det, og valgt andre løsninger.
At det tilsynelatende har vært så lite tvil og skepsis blant dem som har
tatt imot tilbudet, burde også representere et godt utgangspunkt for personalet
til å etablere et godt samarbeids- og tillitsforhold til familiene. Skepsisen
kan likevel ha vært mer utbredt enn det som kommer til uttrykk her.
Noen kan ha glemt det. Andre har kanskje ikke glemt sine forbehold, men
opplevd at de er blitt gjort til skamme. Uansett kan det tyde på at eventuelle
reservasjoner og skepsis mot barnehagen i stor grad er et tilbakelagt stadium.
Hvilke forventninger har foreldrene med innvandrerbakgrunn?
Få av foreldrene var i tvil om de skulle ta imot plassen, men hvorfor sa de ja?
Siden foreldrene ikke på forhånd vet hvordan oppholdet i barnehagen arter
seg, vil begrunnelsene deres for å ta imot tilbudet være basert på hva de
forventer at barnet skal oppleve og lære i forsøksbarnehagen. Vi begynner
med foreldrene som er innflyttere til landet.
At barna skal lære norsk, er det de fleste trekker fram. Nesten alle av
dem gjør det. «Skal man bo i Norge, må man lære norsk», slår foreldrene til
Karishma fast. «Først og fremst lære norsk», sier faren til Albiana, som selv
er ansatt i skolen. Han hevder å ha erfart at barn med innvandrerbakgrunn
som har gått i barnehage, gjør det bedre på skolen enn de som ikke har slik
erfaring. Jing gikk i barnehage før. Mor synes ikke han lærte særlig mye
norsk der. Hennes håp er at han lykkes bedre denne gangen.
Iveren etter at barna skal lære norsk, skriver seg for mange fra
problemer de har hatt med eldre barns møte med skolehverdagen. Nasreens
storebror gikk i Solskinnsgata et år før skolen begynte, men hadde likevel
problemer med norsken da han begynte på skolen.
66
– NOVA Rapport 3/02 –