NOVA Rapport 3/2002

Det er rimelig å anta at familier som er flyttet til Norge fra andre land,
har større problemer med å skaffe seg informasjon om eksisterende barnehagetilbud
enn norske foreldre har, spesielt dersom de ikke behersker
språket. Djuve og Pettersen (1998) dokumenterer dette i sin studie av fem
etniske gruppers bruk av, og syn på norske barnehager.
Prosjektledelsen hadde få eksakte opplysninger om hvem familiene i
bydel Gamle Oslo var. Men det var rimelig å anta at det dreide seg om en
forskjelligartet gruppe, både i forhold til nasjonal opprinnelse, språkbakgrunn,
og i forhold til her-og-nå-situasjon. Noen har bodd i Norge i 30 år og
har lang erfaring fra deltakelse i yrkeslivet og andre områder i det norske
samfunnet. Andre er nylig kommet. Mange leser og snakker norsk uten
problemer. Andre gjør det ikke og har kanskje vansker med å tilegne seg
skriftlig informasjon overhodet. Noen vil være enkle å nå med informasjon
fordi de deltar i aktiviteter utenfor hjemmet. Andre lever mer isolert og tilbaketrukket
fra det som foregår utenfor hjemmets sfære.
Å nå en slik mangefasettert gruppe med informasjon krever tilsvarende
varierte og forskjelligartede framgangsmåter. Skriftlige henvendelser, plakater
og annonser, kan være tilstrekkelig til å nå flertallet av en gjennomsnittlig
befolkningsgruppe med informasjon. Men ofte gjenstår det i slike
informasjonskampanjer en restgruppe som er vanskelig å nå. I dette tilfellet
måtte prosjektledelsen regne med at denne restgruppen kunne bli stor. Å
komme i kontakt med denne gruppen var derfor en av de største utfordringene.
Blant de viktigste forberedelsene til oppstarten av forsøket (høsten
1998), var å informere om ordningen. Prosjektledelsen valgte en strategi
hvor informasjonen ble distribuert fra mange hold samtidig. Samtlige
familier med en femåring i huset fikk et brev hvor ordningen ble beskrevet,
og familiene ble invitert til å ta kontakt dersom de ønsket plass. Brevet var på
norsk. Informasjonen ble også formidlet gjennom offentlige og private
instanser. Skole, helsestasjoner, legekontor, menigheter og innvandrerforeninger
samarbeidet med prosjektledelsen om å formidle budskapet om fire
timer gratis barnehageplass.
Når familiene kom på skolen i september for å skrive barnet inn, ble de
fortalt om tilbudet. På helsestasjonen informerte personalet om ordningen,
enten det var familiens fireåring som var til obligatorisk kontroll, eller andre
søsken som var årsaken til besøket. Også på andre offentlige kontorer og i de
muslimske menighetene ble det lagt ut store, iøynefallende brosjyrer med
bilder og tekst på flere språk og med stikkordene «gratis» og «barnehage» på
forsiden.
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 51