NOVA Rapport 3/2002

En annen faktor som gir lyst til å yte til et arbeidsfellesskap, er å oppleve
at det er bruk for en. Det gjør Aterzema i høy grad. Hun synes hun har
stor nytte av å beherske urdu, og av sin kulturbakgrunn. «Mange av barna og
noen av foreldrene kan ikke norsk i det hele tatt». At hun representerer
samme kulturbakgrunn som de pakistanske barna opplever hjemme, er
viktig, mener hun. Det samme gjør avdelingslederen forteller Aterzema, og
viser også til at de andre ansatte på avdelingen synes hun er kjempeflink –
både til å ha kontakt med foreldrene og til å formidle beskjeder til dem. På
mange av fellessamlingene jeg har deltatt i, har Aterzema rollen som oversetter.
I avdelingen hvor Yasemin jobber, er det fire arabisktalende barn. Ingen
av dem snakket norsk da de begynte, og bare en av foreldrene. Derfor er ikke
Yasemin det minste i tvil om at det er bruk for hennes kompetanse. Yasemin
er dessuten opptatt av sin islamske tro og sin kulturelle bakgrunn, og vil
gjerne formidle arabiske skikker og tradisjoner til barna som har denne
bakgrunnen. Også de norske har godt av å få vite mer om det, mener hun.
Også Nosheen opplever at hun har en viktig oppgave på avdelingen sin.
Den pedagogiske lederen forteller at Nosheen er «pytt og panne» i samarbeidet
med de pakistanske foreldrene. På avdelingen er de helt avhengige
av hennes fremragende evner til å kommunisere med foreldrene. Hun får
dem til å åpne seg og føle seg trygge.
Hamal derimot, har lenge vært usikker på hva slags nytte hun kan gjøre
for seg i barnehagen. Hun strever med norsken, men har da heller ikke vært i
Norge mer enn knappe to år. Hamal opplever at foreldrene ikke alltid stoler
på henne, men foretrekker de norske ansatte. Hun mener det skyldes hennes
norskspråklige ferdigheter. Foreldrene stusser over at hun skal kunne lære
barna norsk, og Hamal klandrer dem ikke. Hun tenkte akkurat det samme da
hennes egen sønn begynte i barnehagen for et år siden.
Å fungere som et arbeidslag forutsetter at alle deltar. Det er ikke ensbetydende
med flat organisasjonsstruktur, eller at alle bestemmer like mye.
Men det betinger at alle har anledning til å uttrykke seg og være med på å ta
avgjørelser. I forsøksbarnehagen legges det stor vekt på å involvere de
ansatte i planleggingen av virksomheten. Assistentene som jeg snakket med
gir uttrykk for at strategien har lyktes. «Det er vi – personalet – som bestemmer.
Vi tenker og blir enige», sier Nosheen. «Ikke alle bestemmer like mye,
men nesten like mye» slår Aterzema fast og føyer til:
94
Derfor er jeg veldig glad i å jobbe her. Når vi planlegger så sier de ’hva
har dere lyst å gjøre? Hva skal vi gjøre?’. Det synes jeg er bra. Vi har et
veldig godt miljø her i barnehagen. Vi respekterer hverandre, og tar
– NOVA Rapport 3/02 –