NOVA Rapport 3/2002

Hovedinntrykket er at foreldrene er tilfreds med tilbudet fra forsøksbarnehagen,
spesielt fornøyd er de med personalet. Foreldrene med innvandrerbakgrunn
er særlig opptatt av barnas utvikling av norskspråklige
ferdigheter. Mange er tilfreds med framskrittet barnet har gjort på dette
området, men en del er skuffet. De har også vanskelig for å forstå at barna
kan lære norsk når det nesten ikke fins etnisk norske barn i barnehagen og
bare et mindretall av de ansatte har norsk som morsmål.
Å ha barn i barnehage kan påvirke familiers døgnrytme og dagsplan,
representere nye utfordringer til samarbeid (for eksempel mellom far og
mor), og ha betydning for (fortrinnsvis) mors arbeidssituasjon. For mødre
som ikke har yngre barn enn fire- eller femåringen, representerer tilbudet en
anledning til å gå på språkkurs. To tredeler av de ikke-norske mødrene i
utvalget snakker ikke norsk. Det vil si at forsøket har truffet en målgruppe
myndighetene ønsket å nå. Om lag en tredel av mødrene er begynt på
norskkurs som følge av tilbudet. Flere står på venteliste, men er avhengig av
kursplass med barnetilsyn.
Personalets hovedstrategi for samarbeidet med foreldrene er å skape
tillit. Tillit må bygges opp. Det skjer dels ved å gjøre «tillitvekkende»
erfaringer (for eksempel at de ansatte tar seg godt av barna). Dels ved at man
blir følelsesmessig knyttet til personene som tilliten avhenger av (at barna
og/eller foreldrene får et godt forhold til en eller flere av de ansatte).
Å skape tillit mellom fremmede krever mer enn om deltakerne kjenner
hverandre og har mye felles. Samhandling som skjer innenfor en institusjon
kan gjøre dette lettere. En institusjon har normer og regler for hva og
hvordan ting skal gjøres. Det gjør deltakernes atferd mer forutsigbar. Når
deltakerne er fremmede overfor hverandre, blir framtreden (væremåte, klesdrakt
og lignende) særlig viktig. I personalgruppa finner mange foreldre og
barn igjen trekk og kulturelle uttrykksformer som er kjente og hjemlige. For
noen kan de ansatte som representerer dette kjente og hjemlige få rollen som
garantister for at ordningen er god, og at institusjonen er til å stole på.
Integrering kan betraktes som en sekvens av møter – med personer,
institusjoner eller andre sosiale systemer. Utfallet av det ene møtet legger
premissene for det neste. Gitt at det er slik, betyr det at tillit til forsøksbarnehagen
på sikt kan bli overført til tillit til andre institusjoner eller sosiale
system, for eksempel skolen eller storsamfunnet.
10
– NOVA Rapport 3/02 –