NOVA Rapport 3/2002

Det er foreldrene med innvandrerbakgrunn som i første rekke opplever
barnas norskspråklige utvikling som et problem. Ja, for mange er det den
største innvendingen de har mot barnehagen. Det er særlig to forhold ved
ordningen som vekker bekymring. Det ene er sammensetningen av barnegruppa.
Mange forteller at de ble både skuffet og overrasket da de oppdaget
at det var så få norske barn i barnehagen. De var selvsagt forberedt på at det
ville være mange «utenlandske» barn, medgir både foreldrene til Abinatha og
flere andre. Enkelte hadde også hørt rykter om at det var få norske barn i
forsøksbarnehagen. Overraskelsen besto i at det var så få.
Det andre er sammensetningen av personalet. For mange er det en vel så
stor bekymring som barnegruppen. De har vanskelig for å forstå hvordan
ansatte som ikke har norsk som morsmål, og som i noen tilfeller ikke
behersker språket så veldig godt – kan lære barna å snakke norsk. Herr
Emek, faren til Bedia, er en av dem. Han er så skuffet og bekymret at han
nesten er på gråten. Han har lyst til å ta jenta ut av barnehagen, hevder han.
Men som uføretrygdet og far til fem barn, ser han ingen muligheter for å
klare å betale for plass et annet sted. Neste år skal den yngste datteren hans
begynne i forsøksbarnehagen. Hvis ikke personalsammensetningen har
endret seg til da, vurderer han å ta opp lån for at hun kan gå i en annen
barnehage. Herr Emek hevder at Bedia så godt som ikke har lært norsk dette
året hun har tilbrakt i forsøksbarnehagen.
Moren til Rashida, Saba, er også skuffet over at datteren ikke har lært
mer norsk. Riktignok tar hun sin del av ansvaret siden Rashida var bortreist
så lenge (se kapittel 9). Men hele skylden vil hun ikke ha: «Jeg er litt misfornøyd
med barnehagen også. I barnehagen hvor hun gikk i før, så jeg ofte at
de satt i ring og ble fortalt om hva forskjellige ting heter, og lærte litt. Her har
jeg aldri sett noe slikt. Jeg kommer med henne, og da er det vær-så-god ’her
er leker, begynn og lek’. Jeg har ikke sett at de lærer barna noe spesielt», sier
Saba.
Det fins også foreldre som har andre innvendinger mot barnehagen enn
det som har med norskspråklig utvikling å gjøre. Men disse innvendingene er
mer spredte og samler ikke så stor «oppslutning». Blant annet fordi mange av
dem kommer fra de norske foreldrene, og dem er det ikke så mange av!
En del av de norske foreldrene synes det er for lite utetid i barnehagen.
Irene er blant dem, men sier hun kanskje er den eneste som tenker slik:
«Foreldre som kommer fra andre land, har kanskje ikke det forholdet til å
være ute i naturen som nordmenn ofte har». Selv tror hun at grunnen til at
barna er såpass lite ute, er at tiden derfor ikke strekker til. Hildegunn, mor til
Jens (som går på samme avdeling som David), bemerker også mangelen på
138
– NOVA Rapport 3/02 –