NOVA Rapport 3/2002

At manglende deltakelse gjør at de norske barna mister muligheten for å
tilegne seg erfaringer og erverve seg en type sosial kompetanse som de
trenger i det norske flerkulturelle samfunnet, er et annet argument i samme
retning.
Tillit – en viktig forutsetning for integrering
All samhandling forutsetter tillit. Tillit er også en viktig forutsetning for
integrasjon, i den forstand at få ønsker å bli en del av et system man ikke har
tillit til, enten det dreier seg om en enkeltinstitusjon eller storsamfunnet.
Noen ganger er tillit rutine og normal atferd. Fellesskapet oppleves som
selvfølgelig og er preget av en uuttalt fortrolighet (jfr. Luhmann i
Gulbrandsen, 2000: 69). Slik er det ikke i forsøksbarnehagen. Familiene her
er fremmede både i betydningen av at de ikke har truffet hverandre før, og i
betydningen at de har ulik språk-, kultur- og erfaringsbakgrunn. Når fortrolighet
mangler, må tillit skapes og bygges opp. Personalets viktigste
strategi for samarbeidet med foreldrene er å gjøre nettopp det. Personalets
oppgave er ikke bare å skape tillit mellom dem selv og foreldrene, men også
legge forholdene til rette for at det kan oppstå tillit foreldrene i mellom.
Å skape tillit mellom fremmede krever mer enn når deltakerne kjenner
hverandre og har mye felles. I forsøksbarnehagen møter familiene ansatte og
andre familier som de ikke kjenner og kanskje aldri ville truffet, dersom det
ikke var for ordningen med gratis tilbud. Samhandling som skjer innenfor en
institusjon kan imidlertid gjøre det enklere å skape tillit mellom fremmede.
En institusjon har normer og regler for hva og hvordan ting skal gjøres.
Derfor blir også deltakernes atferd mer forutsigbar. Så lenge samhandlingen
befinner seg innenfor rammene av denne institusjonen, vil deltakerne kunne
gjøre regning med å bli møtt på noen bestemte måter: At de ansatte er
høflige, at de tar tid til å samtale om barnet eller at foreldre man hilser på i
garderoben gjengjelder hilsenen, og ikke for eksempel snur seg bort.
I en situasjon hvor deltakerne er fremmede overfor hverandre, blir
framtreden, det vil si væremåte, klesdrakt og lignende, særlig viktig. Det er
fordi man har så lite annen informasjon å bygge tilliten på. I likhet med
familiene som bruker forsøksbarnehagen, har personalet også forskjellig
nasjonal, kulturell og språklig bakgrunn. Mange av barna og foreldrene kan
derfor finne igjen trekk og kulturelle uttrykksformer i personalgruppa som er
kjente og hjemlige, eller som kanskje ligner på noe de kjenner. For noen kan
de ansatte (som ivaretar disse trekkene og kulturelle uttrykksformene) få
rollen som en slags garantister for at ordningen er god og institusjonen til å
stole på.
192
– NOVA Rapport 3/02 –