NOVA Rapport 3/2002

ekreftelse på det han eller hun har felles med de andre deltakerne i det
sosiale systemet det gjelder, men ikke på det som er ulikt.
88
Vi snakker jo ofte om forskjeller, men like ofte om likheter. Slik er det
også blant oss ansatte. Vi snakker først og fremst om hva vi har felles.
Vi er ikke redde for å snakke om det som er forskjellig. Vi respekterer
hverandre, forklarer Tamja.
Førskolelærerne mener at den største utfordringen med å arbeide med barn
fra så mange ulike kulturer, er å gjøre barna og foreldrene kjent med andre
alternativer og måter å leve på. «Vi skal ikke påvirke dem, bare vise dem
ulike alternativer», konkluderer Mette. De pedagogiske lederne betrakter seg
med andre ord som en slags brobyggere (slik de også er pålagt å være i følge
Stortingsmelding nr. 27, 1999–2000). Det er ikke bare mellom majoritets- og
minoritetsbefolkningen det er behov for brobygging. «Det er ikke bare
nordmenn som er rasister», sier en av de ansatte som selv er innvandrer.
«Også mellom oss kan det være så som så med toleransen. Noen foreldre vil
gjerne at barna deres skal leke med norske barn, men ikke med barn fra andre
land».
Har så de ansatte i forsøksbarnehagen større mulighet for å møte denne
utfordringen enn andre barnehager? Lederne på Jonathan mener det:
Alt vi gjør her i barnehagen er norsk. Vi lærer de samme reglene og
rimene og rutinene som i alle andre barnehager. Vi gjør det kanskje
akkurat likens som personalet i andre barnehager, men likevel på en
annen måte. Vi føler veldig med barna. Vi hører mye på dem, snakker
mye med dem. Vi bruker mer tid til barna. Vi respekterer barna som de
er.
Noami er enig, og mener at når man anerkjenner og respekterer barnas egen
måte å tenke på, skjer integreringen fortere enn når barna plasseres i et helt
norsk miljø.
Her får de masse anerkjennelse. Vi respekterer dem og godtar dem som
de er nå. De får være som de er, men har også mulighet for å lære nye
ting, slik at de blir i stand til å leve og bo i storsamfunnet. De mister
ikke sin vilje til å lære mer, fordi de hele tiden får bekreftelse på det de
er nå.
Skal personalet lære barna toleranse, må de også demonstrere sin egen troverdighet.
Det gjør de ikke minst ved måten de forholder seg til barna på. En
av de ansatte som er vokst opp i et muslimsk miljø, er imot at kvinner bruker
hijab (sjal). Når barn gjør det synes hun det er enda verre. I barnehagen blir
hun likevel nødt til å legge sine personlige oppfatninger og antipatier til side.
– NOVA Rapport 3/02 –