NOVA Rapport 3/2002

et fiktivt navn. For det andre er det noen ganger vanskelig å sikre anonymiseringen,
særlig hvis miljøet er lite.
Å endre visse kjennetegn ved informantene kan være en mulig løsning.
Man kan eksempelvis unngå å presentere deres korrekte opprinnelsesland,
eksakte alder eller nøyaktige botid i Norge. Slike endringer må gjøres med
varsomhet. Det er urimelig å erstatte et kjennetegn med et annet, dersom det
er grunn til å anta at dette kjennetegnet kan ha betydning for informantens
uttalelse eller atferd. Jeg har gjort noen slike endringer som er nevnt her.
Unntaksvis har jeg delt opp informantenes utsagn eller historier og tillagt
dem andre fiktive personer.
Det er først og fremst personalgruppen som representerer et problem i
forhold til anonymiseringen. Gruppen er relativt liten. Det gjør dem lett
gjenkjennelige. Personalgruppen er trolig også de eneste som muligens er i
stand til å identifisere noen av familiene. Jeg tror likevel det vil være
vanskelig i praksis. Dels fordi de jeg intervjuet er spredt på forskjellige
enheter av forsøksbarnehagen og rekruttert fra ulike barnehageår. Dels på
grunn av de endringene av kjennetegn som jeg har gjort.
Spørsmålet om verdighet blir også aktualisert i forbindelse med bruk av
sitater. Generelt gjelder det at muntlig og skriftlig språk er forskjellig. Gjengir
man det muntlige språket direkte, vil det skrevne ord ofte framstå som
langt mer rotete og klønete enn som talt språk (Kvale, 1997: 106).
De fleste av informantene i denne undersøkelsen uttrykker seg på et
annet språk enn sitt morsmål. Formuleringene kan følgelig bli grammatisk
feilaktige og framstå som klossete. For å unngå den «eksotiserende effekten»
som en litt hjelpeløs språkføring kan gi (Repstad, 1998: 118), hender det at
jeg bearbeider sitatene språklig. Jeg forsøker likevel å unngå at språklig form
går ut over innholdet.
Intervjusituasjonen og forskerens rolle
Intervjueren er selv et forskningsinstrument. Oppgaven er å framskaffe
kunnskap gjennom samtalen, og skape en positiv situasjon for dem hun
intervjuer (Kvale, 1997: 91). Om forskeren er utstyrt med all verdens vilje til
gjøre dette, representerer likevel de strukturelle rammene rundt intervjusituasjonen
en potensiell skjevhet i makt og kontroll.
I boka Feltarbeid i egen kultur beskriver Wadel (1991) en intervjuundersøkelse
hvor forskere sørfra hadde samtaler med foreldre til skoleelever
i en liten kommune i Nord-Norge. Foreldrene var lite meddelsomme, og viste
tilsynelatende liten interesse for skolen. Forskerne kom etter hvert til å stille
spørsmål ved om det var foreldrene de hadde snakket med, og om det var
48
– NOVA Rapport 3/02 –