NOVA Rapport 3/2002

møtt med anerkjennelse. Ansatte som har opplevd å ikke kunne storsamfunnets
språk, er opptatt av å motivere foreldrene til å lære norsk. Det første
Laura sier til foreldre som ikke kan norsk er: «lær språket, lær språket, lær
norsk!». De som har slitt med frykt for å prøve ut sine norskspråklige ferdigheter,
er ivrige til å oppmuntre foreldrene til å praktisere sine norskkunnskaper.
Kulturell kapital kan defineres som en type verdsatt kompetanse som en
person har innenfor et område (jfr. Bourdieu, 1995). Kunnskapen som de
ansatte har ervervet seg gjennom sine egne erfaringer med migrasjon og
tilpasning til et nytt samfunn, kan betraktes som en type kulturell kapital.
Kulturelle minoriteter erfarer ofte at deres sosiale og kulturelle kapital,
det vil si regler, verdier, kunnskaper og kompetanse som de bringer med seg
fra sitt opprinnelsesland, ikke er gangbare i møte med storsamfunnet. Det
diskvalifiserer dem i samhandlingssituasjoner hvor personer fra majoriteten
deltar. Alle samhandlingssituasjoner innebærer en kamp om å få ta i bruk den
sosiale kompetansen man selv behersker. I kraft av sin kulturelle overmakt
vinner majoritetsbefolkningen nesten alltid denne kampen, og får dermed
forrang i forhold til å definere slike samhandlingssituasjoner (Grønhaug,
1975).
Felles erfaringer med foreldrene er likevel ikke nok til å gjøre en person
til kompetent medarbeider i barnehagen. De tospråklige assistentene blir ofte
rekruttert på grunnlag av språkkunnskaper alene, hvis ikke andre alternativer
fins. En av førskolelærerne, Katrine, sukker og sier det ikke alltid er lett å
integrere ansatte som ikke har fnugg av erfaring fra arbeid med barn, i
staben. «De aner for eksempel ikke hva de skal bruke planleggingstiden til»,
forteller hun.
Felles erfaringer og språk er ingen garanti for fellesskap
Det er heller ikke gitt at felles språk og nasjonal opprinnelse alltid gir grunnlag
for kommunikasjon og fellesskap mellom de ansatte og foreldrene, eller
foreldrene i mellom. Av og til kan det være motsatt. Noen har vært involvert
i konflikter eller splittelser i sitt opprinnelige hjemland. Spesielt de som
kommer fra land med sterke politiske motsetninger eller borgerkrig, er ofte
utsatt for slik splid (jfr. Fuglerud, 1999). Andre er flyktninger, de har rømt
fra regimer de fryktet og som de opplevde undertrykkende. I barnehagen
møter de landsmenn som ikke har opplevd regimet på samme måte, men er
kommet til Norge av helt andre grunner.
Migrasjon til et nytt land kan i seg selv skape skillelinjer som ikke
eksisterte, eller var usynlige i opprinnelseslandet. En av de ansatte er fra Iran.
84
– NOVA Rapport 3/02 –