NOVA Rapport 3/2002

Foreldrene og de ansatte i forsøksbarnehagen må også komme fram til
et «forhandlingsresultat». Dårlig samsvar mellom hva foreldrene forventer av
de ansatte og personalets mulighet og vilje for å følge opp disse forventningene,
vil kunne skape problemer for samarbeidet og kontakten mellom
dem. Siden foreldrene er de som befinner seg i rollen som mottakere, er det i
første i rekke de som står i fare for å bli skuffet. For dem er det derfor viktig
å avklare spørsmål av typen: Hva kan man snakke med de ansatte om? Hva
kan man forvente av interesse, engasjement, råd og hjelp av en ansatt? Kan
en ansatt i barnehagen regnes som en personlig venn?
Det hender ikke rent sjelden at de ansatte stiller opp om det skulle være
noe foreldrene trenger hjelp til, selv om det strengt tatt ikke har med
barnehagen å gjøre. Ofte dreie det seg om å fylle ut et skjema sammen med
dem, eller oversette et brev. Det har også hendt at de ansatte har tolket ved
legebesøk og blitt med i butikken når større innkjøp skal gjøres, for eksempel
barnevogn. Det hører likevel med til sjeldenhetene. Ingen av førskolelærerne
har opplevd slike henvendelser som noe problem, verken i forhold til omfang
eller i forhold til henvendelsens karakter. Tvert imot sier flere at de setter pris
på forespørslene. Det viser at foreldrene har tillit til dem.
Ved noen få anledninger har mødre henvendt seg til de ansatte, fortrinnsvis
de pedagogiske lederne, med spørsmål om råd i vanskelige private
saker, for eksempel skilsmisse. Ledernes hjelp har bestått i å gi informasjon
om hvor de kan henvende seg for å få juridisk bistand og hvor de eventuelt
kan få økonomisk hjelp. «Noen av dem har ingen andre å spørre om råd»,
forklarer Silje, som er den ene av førskolelærerne som har opplevd dette.
«Det er moren selv som tar avgjørelsene, men hun er ute etter en ’secondopinion’.
Hun vil høre hva vi tenker, hva vi ville gjort. Hun ønsker innspill
om våre tanker om saken», presiserer Siljes kollega på naboavdelingen, som
også var engasjert i den aktuelle saken. Tross den vanskelige situasjonen
denne moren befant seg i, kunne samtalene og rådgivingen likevel begrenses
til åpningstiden. Det virker som foreldrene har en intuitiv forståelse av at
kontakten skal begrenses til arbeidstiden, mener Silje: «Jeg føler det er
ganske profesjonelt. Man kan spørre om ting, men holder det innenfor
barnehagen. Det er ikke så veldig personlig, men på et profesjonelt nivå».
Silje legger til at den nevnte moren eksempelvis aldri spurte om praktisk
hjelp, men sørget for å få det ordnet andre steder.
Det kan med andre ord virke som om foreldrene har god intuisjon om
hva de kan forvente av personalet, hvem de bør henvende seg til, og innenfor
hvilke tidsrammer det bør skje. Det vil si at de to partene synes å ha funnet
en balanse mellom intimitet og avstand. En slik balanse kan dels være et
120
– NOVA Rapport 3/02 –