NOVA Rapport 3/2002

formulering: «De er mødre, vi er mødre. Vi har noe felles», utkrystalliserer
essensen i denne ideologien. De pedagogiske lederne er med andre ord
opptatt av å legge til rette for samhandling som mobiliserer jevnbyrdige,
framfor usymmetriske roller. Er det den samme likhetslogikken som kommer
til uttrykk her som lot til å gjelde internt i personalgruppa? Det vil si at man
framhever det som er felles, mens det som er forskjellig holdes utenfor (jfr.
Gullestad, 2001). Å trekke fram det som er felles er ikke nødvendigvis det
samme som å underkommunisere forskjeller, men det kan være det. Det vil si
at fellesskapet er basert på og forutsetter likhet. Ulikhet vil true fellesskap, i
hvert fall hvis den blir for stor. Det vil i så fall føre til at deltakerne bare får
vise visse sider ved seg selv, nemlig de deltakeren har felles med de andre
som inngår i samhandlingen. Sider som avviker fra det som er definert som
normen, blir ikke bekreftet og ikke akseptert.
Mitt inntrykk fra besøkene på avdelingene er at de ansatte holder en
vennlig og forekommende tone. De er rause med smil, og det hender rett som
det er at noen av de ankomne får et ekstra klapp på ryggen eller en klem. Det
kan skyldes at de har vært borte lenge, vært syk en periode eller lignende.
Det hender også at nye klær blir bemerket og komplementert. Det er
vanligvis lite prat mellom foreldrene i garderoben. Men noen ganger
introduserer de ansatte samtaler som kan være rettet mot en bestemt person,
men som likevel gjør det mulig for andre å henge seg på, i alle fall lytte til,
eller kanskje le sammen med, eventuelt komme med en kommentar. Slik kan
de ansatte fungere som bindeledd mellom foreldre som ikke kjenner
hverandre.
Presser ingen til å snakke norsk
Å ta vel imot innebærer også at vertskapet ikke i urimelig eller unødvendig
grad styrer premissene for møtet. Valg av språk som kommunikasjonen skal
foregå på, er et slikt premiss. Det er neppe mange foreldre som finner det
urimelig eller opplever det som et maktovergrep at den norske førskolelæreren
snakker norsk, og ikke pakistansk. Sannsynligvis heller ikke at
«førstevalget» faller på norsk språk når man skal samtale med en ansatt som
har et annet morsmål enn en selv. Men dreier det seg om en ansatt som
behersker ens eget språk, kan det oppleves mer problematisk om denne
personen insisterer på å bruke norsk. I sær dersom den aktuelle moren eller
faren ikke behersker norsk særlig godt. «Vi vil ikke presse foreldrene til å
bruke norsk», sier Ingjerd, og legger til: «Om de sier det på norsk til meg,
eller på pakistansk til den pakistanske assistenten, spiller ingen rolle. De må
gå til den de føler seg tryggest hos. Det viktigste er at de sier i fra, så får de
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 117