NOVA Rapport 3/2002

videre arbeid. Er man derimot støtt og såret over måten man blir mottatt i
barnehagen på, vil en samtale med førskolelæreren være det beste stedet å
lufte sine frustrasjoner.
I forsøksbarnehagen har man valgt å legge størst vekt på det uformelle
samarbeidet. Det er også i tråd med prosjektplanen, hvor det understrekes at
personalet skal vektlegge «daglig foreldrekontakt» i tilknytning til at barnet
blir levert og hentet i barnehagen. Alle førskolelærerne er enige om at dette
er en klok prioritering – ikke minst brukergruppen tatt i betraktning. Det siste
begrunner de pedagogiske lederne på to måter: For det første at mange av
foreldrene er lite vant til formelt samarbeid og kontakt, og at språklige
begrensninger gjør den typen kontakt enda vanskeligere. I uformelle sammenhenger
derimot, er det lettere å kompensere mangelfulle språkferdigheter
med andre typer formidling – alt fra å ta i bruk konkrete hjelpemidler, som
for eksempel illustrasjoner og bilder, til tegn- og kroppsspråk. For det andre
at det først og fremst er gjennom den uformelle kontakten at tillit og
gjensidighet oppstår og bygges.
Uformell kontakt kan være vanskelig å avgrense
Uformell kontakt er gjerne karakterisert ved at den er spontan og umiddelbar.
Det betyr likevel ikke at den er uten noen form for regulering. Det fins regler,
både for hva man bør gjøre og si, og hva man ikke bør gjøre eller si – også i
uformelle sosiale sammenhenger (Goffman i Album, 1996). Det er for
eksempel ikke alle typer tema det passer seg å ta opp i barnehagen – i hvert
fall ikke i garderoben, og heller ikke alle typer atferd som vil bli regnet som
akseptable i barnehagen.
Uformell kontakt og samarbeid kan være uoversiktlig i forhold til hvor
mye tid det tar. En av førskolelærerne som er flyttet til Norge fra et annet
land, mener at det å ha god tid i seg selv er av stor verdi:
Vi viser innvandrerne at vi er sammen med dem, hjelper dem, føler med
dem. Vi avgrenser oss ikke ved å si: ’Nei jeg har ikke tid, det er ikke
mine arbeidsoppgaver’.
Også forventningene til hva som skal være innholdet i en uformell kontakt
kan være oversiktlige. Utfordringen i enhver ansikt-til-ansikt relasjon er å
finne balansen mellom intimitet og avstand. På en eller annen måte må derfor
deltakerne bli enige om hvilke rammer som skal gjelde for samhandlingen.
Det skjer gjennom «forhandlinger». Slike «forhandlinger» foregår samtidig
med den faktiske samhandlingen, eventuelt samtalen, som ordløs
metakommunikasjon (Goffman i Album, 1996).
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 119