NOVA Rapport 3/2002

norske ansatte har også opplevd å leve i skjæringspunktet mellom ulike
kulturer. De har vært eller er kjærester, samboere eller gift med menn fra
andre land og kulturer.
Først og fremst vil likevel de ansatte som selv er innflyttere til Norge ha
mange samsvarende erfaringer med foreldrene i barnehagen. Det behøver
ikke å være de samme grunnene som brakte dem hit. De har likevel til felles
at de er vokst opp i, og har sterke følelsesmessige bånd til, et annet land.
Overgangen og tilpasningen til det norske samfunnet kan ha mange felles
trekk. Likeartete erfaringer gir grunnlag for å forstå andre – enten det dreier
seg om prosaisk kunnskap som å vite hva man skal kle på seg en iskald
vinterdag, eller mer eksistensiell innsikt. Det være seg ydmykelsen og
ubehaget som skyldes at man ikke klarer å uttrykke seg på gjeldende språk,
eller smerten ved å bli sett ned på og bli diskriminert. På disse områdene har
personalet rikholdige erfaringer:
Patricia er oppvokst i et land med varme året rundt. Hun og familien
kom flyttende til Norge midt på vinteren med to små barn, og vet derfor
hva det vil si å ikke vite hvordan man skal kle seg selv eller barna
vinterstid. ’Det var min oppriktige overbevisning at barn ikke skal være
ute i slikt vær. Det var galskap, mente jeg, og var sikker på at gutten
min kom til å dø. Jeg hadde aldri hørt om ullsokker før. Datteren min
ble kraftig forkjølet. Jeg gikk til doktoren og ventet å få antibiotika og
en haug med medisiner. Legen bare lo og sa ’vent til det går over, ta på
jentungen varme klær og la henne leke i snøen’, forteller Patricia.
Leyla har lang erfaring som ’barnehageforeldre’. Hennes eldste sønn,
Elias, gikk tre år i barnehage før han begynte på skolen. Det var nesten
bare norske barn i denne barnehagen. Leyla mente derfor dette var et
godt tilbud for ham i forhold til å lære norsk. Hun stusset riktignok litt
over at ikke gutten gjorde særlig raske framskritt i så måte, men mente
dette skyldtes hans intellektuelle modenhetsnivå. Hun la også merke til
at Elias var påfallende lite interessert i at mor skulle være for lenge i
barnehagen. Om morgen var raskt til å si ’ha det’. Når foreldrene ble
invitert til dugnad eller festlige tilstelninger, kunne han i stede foreslå at
de heller skulle gå hjem igjen. Det hendte også at han hysjet på mor,
tydelig brydd, når hun snakket arabisk med ham i garderoben. Da Elias
begynte på skolen, var hans norskspråklige ferdigheter fremdeles temmelig
mangelfulle. Leyla mener at dette er en grunn til at han senere
fikk problemer på skolen.
Da Elias var 10 år, begynte hans yngre bror i barnehagen, men i en
annen enn den han hadde gått. Det hendte Michael ble med mor for å
hente lillebror. En dag de alle tre var på vei hjem fra denne barnehagen,
spurte Elias plutselig mor om hvorfor lillebror fikk gå i en god barne-
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 81