NOVA Rapport 3/2002

kulturen nokså lik sin egen, eller hvis man ikke ser noen negative trekk ved
den andre, eventuelt konkurrerende kulturen.
Far til Aslam ser klare forskjeller mellom norsk og pakistansk kultur.
Likevel synes han å være fullkomment fryktløs for at sønnen skal bli «for
norsk» i barnehagen: «Aldri, aldri, aldri – har jeg tenkt på det» utbryter han,
og føyer til: «Det er hans liv, så lenge han er ung er det mitt ansvar, når han
blir stor bestemmer han selv». Selv reiste han fra Pakistan fordi han ikke
likte den strenge kulturen der.
Faren til Abdul Kadhir går heller ikke rundt og frykter påvirkning av
norsk kultur. Han er opptatt av at familien befinner seg i Norge nå.
For Jings mor spiller det ingen rolle hvilken kultur gutten påvirkes av.
Det viktigste er at barna ikke blir kriminelle. Jing må selv styre sin atferd
enten det skjer på norsk eller kinesisk vis, mener hun.
Hva så med dem som både mener at det er store forskjeller mellom
deres egen og majoritetssamfunnets kultur, og som frykter at barna skal bli
påvirket av norsk kultur i barnehagen? Hva gjør de for å håndtere denne
bekymringen?
En strategi er å bagatellisere betydningen av oppholdet. Barna som går i
forsøksbarnehagen er små. Det er begrenset hva de oppfatter og får med seg.
«Når barna er små forstår de ikke noe, det betyr ikke noe hva man gjør, barna
vet ikke og skjønner ikke selv», mener moren til Farooq. Dessuten oppholder
barna seg bare kort tid i barnehagen. Det begrenser også muligheten for
innflytelse: «Hun er der bare fire timer om dagen, ikke tjuefire», poengterer
faren til Shabrin. Derfor frykter han heller ikke at Shabrin skal bli «for
norsk». Kulturell påvirkning skjer ikke så fort, mener han.
Hjemmemiljøet kan brukes som bolverk mot kulturell påvirkning fra
storsamfunnet. Ikke minst gjelder det når barna er små. Moren til Zafar
frykter ikke at sønnen skal miste kontakten med sin opprinnelige kultur eller
bli «for norsk». «Det skjer ikke slik,» fastslår hun, og hevder at hun oppdrar
sønnen på en «veldig riktig måte». Hun setter strenge grenser hjemme, men
innrømmer at hun tidvis uroer seg for at Zafar skal tillegge seg norske
væremåter og tenkesett i fremtiden. Alkohol, narkotika, diskotek og samleie
er stikkordene hun nevner. Hennes eldste sønn har imidlertid klart seg godt
og er et mønsterbarn både hjemme og på skolen. Moren satser derfor på å
oppdra Zafar etter samme system som han, og håper på et like godt resultatet
denne gang.
Å holde ved like kontakten med hjemlandet er en tredje strategi for å
oppveie påvirkningen fra majoritetskulturen – via brev, telefoner, og besøk
av familiemedlemmer. Men først og fremst ved at den oppvoksende genera-
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 149