NOVA Rapport 3/2002

sjonen får oppleve og se foreldrenes opprinnelsesland ved selvsyn, mener
foreldrene til Ummar. Barna har vært i Pakistan flere ganger allerede, selv
om den eldste bare er sju år. Mange av de andre foreldre er også opptatt av å
ta barna med til foreldrenes tidligere hjemland for å holde kontakt med slekt
og familie, og for å lære kulturen å kjenne.
I møte med framtidens uforutsigbarheter kan likevel knapt noen føle seg
sikre – og aldeles ikke på hvilken vei ens barn vil følge. Da er det godt å
kunne overlate uro og bekymringer til høyere makter. Det gjør moren til
Rahoul. Det er flere sider ved den norske kulturen hun misliker, men i
særdeleshet det hun kaller den åpne kjærligheten. På spørsmålet om hun er
redd for at gutten skal bli «for norsk» svarer hun: «Nei jeg stoler på min Gud.
Hvis man passer godt på barna så er det liten sjanse for det». Likevel legger
hun til med et sukk: «Men jeg bestemmer ikke...».
I noen situasjoner ønsker man verken å stå fram med sin frykt eller
erkjenne den for seg selv. Kanskje er det slik moren til Nasreen har det. Hun
avviser kontant at hun frykter at barnet skal bli påvirket av norsk kultur i
barnehagen. Det er flere sider ved den hun tar sterk avstand fra. Først og
fremst friheten. Den er mye større i Norge enn i Pakistan. Pakistanske
foreldre ønsker at barna skal høre på dem, bli lydige og snille. De kan ikke
akseptere så mye frihet som her. Mye tyder på at moren til Nasreen ikke føler
seg helt trygg likevel, i hvert fall ikke på sikt. Miljøet for barn og unge er
ikke så bra her i Norge. Det er veldig forskjellig fra det hun er vant til. Hvis
ikke foreldrene er våkne kan det være veldig vanskelig, mener hun. Minst av
alt liker hun at barna selv skal bestemme hvem de gifter seg med. I Pakistan
avgjør foreldrene dette spørsmålet.
Moren til Shazia, er helt åpen på at hun er redd for at datteren skal bli
for påvirket av norsk kultur og glemme sin opprinnelige. Hun har «dårlig»
erfaring i så måte med sine eldre barn. Alle hevder de nemlig at de er norske.
Nå gjør også lillesøster Shazia det. Det hender Shazia spør: «Mamma, er vi
norske eller pakistanske?». Da henviser hun barnet til sin mann og sier: «spør
pappa». Shazia returnerer med svaret «pappa sier vi er norske», forteller hun.
De ulike måtene å leve med presset og begrense frykten fra majoritetskulturen
på som her er beskrevet, kan være eksempel på det Ericsson og
Larsen (2000: 63) kaller hjemlandsvendt tilpasningsstrategi. Det vil si at
foreldrene ønsker at barna skal videreføre deres egen opprinnelige kultur, og
derfor ser seg nødt til å beskytte dem mot majoritetskulturen. Men det er ikke
nødvendigvis det. Man kan tillate, ja, kanskje til og med ønske, at barna skal
tilegne seg deler av den norske kulturen, men likevel ville begrense denne
150
– NOVA Rapport 3/02 –