NOVA Rapport 3/2002

8.6 Blir familienes egen kulturelle bakgrunn ivaretatt?
At familiene i forsøksbarnehagen representerer ulik kulturbakgrunn, betyr
ikke at alle kulturer har samme mulighet for å eksponere seg og prege fellesskapet
(jfr. Longva, 2000). Noen vil ofte ha forrang. Nesten alltid er det
majoritetskulturen. Hvordan opplever foreldrene som har minoritetsbakgrunn
dette? Hvilke forventninger har de til at barnehagen skal bli ivareta deres
kulturelle bakgrunn? Frykter de at barna skal bli påvirket av norsk kultur?
Hva med de norske foreldrene? Opplever de at deres kultur blir tilstrekkelig
ivaretatt, eller føler de seg «overkjørt» av innlsag fra andre kulturer?
Nedenfor blir alle disse spørsmålene tatt opp.
Hva mener foreldrene med innvandrerbakgrunn?
Å formidle kultur dreier seg dels om å overføre dagliglivets tenkemåter,
vaner og hvordan ting gjøres på. Dels om å overføre tradisjoner knyttet til
utenom-hverdagslige begivenheter og høytider. Barnehagen er en institusjon
som formidler begge deler.
Den generelle oppfatningen blant foreldre det her gjelder, er at barnehagen
er preget av norsk kultur. Men få beklager seg over dette. Holdningen
varierer fra at de synes det er positivt og bra, til at de aksepterer det. Noen få
uttrykker ønsket om mer støtte til å videreføre egen kultur.
«Lærer barnet noe om sin egen kultur i barnehagen», spurte jeg foreldrene.
«Nei», svarer moren til Rahoul, som kommer fra Pakistan. Det
ønsker hun heller ikke, legger hun til, og sier at hun ikke skjønner hvordan
det skulle latt seg gjøre. De er jo åtte nasjoner på Jesper. Hvis det var åtte
lærere var det kanskje mulig, men da ville ikke barnehagen vært den samme.
Barna ville ikke blitt venner som nå. Nå lærer de fellesskap, mener hun.
Faren til Hassan er like utvetydig i sitt svar. «Nei, barna lærer bare
norsk kultur i barnehagen». Når jeg lurer på hva han synes om dette er
svaret: «Det er helt all right. Dette er en norsk barnehage. Da er det en
selvfølge at de lærer norsk kultur. Hassan går i moskè. Der lærer han om sin
egen kultur».
Flere foreldre hevder at det først og fremst er hjemmet som må sørge
for å videreføre familiens kulturelle bakgrunn. «Vi kan ikke forlange det. Det
må vi sørge for hjemme», sier far til Ummar. «Pakistansk kultur lærer barna
hjemme», fastslår faren til Shabrin. «Det de ikke lærer der er norsk kultur.
Det må de være sammen med nordmenn for å få kjennskap til.»
146
– NOVA Rapport 3/02 –