NOVA Rapport 3/2002

oversikt over dette samfunnet enn deres foreldre. Det gjør det vanskelig for
foreldrene å følge opp barnas utvikling med relevant rettledning. Ofte blir de
også avhengige av barna sine for å orientere seg i storsamfunnet. Rollene
snus på hodet. Barna får oppgaven som mellommenn (Høgmo, 1998).
Det fins flere eksempler på dette blant foreldrene i denne undersøkelsen.
To av dem jeg intervjuet brukte døtrene som tolk. På Jonathan
hadde storebror og storesøster rollen som kontaktperson og informasjonsformidler
mellom barnehagen og foreldrene. Selins mor, Gulsum, var i en
ligneden situasjon da hun var ungjente. «Jeg var ikke med på noe utenom
skolen. Det var bare skole og hjem. Jeg følte meg ansvarlig for dem hjemme.
Far var syk og mor kunne ikke norsk. Ingen sa jeg måtte hjelpe til, jeg bare
følte det sånn. Nå angrer jeg på at jeg ikke hadde mer kontakt med venner».
Gulsum mener slik kontakt ville ha vært positivt for hennes utvikling. Hun
synes aldri hun kom på høyde med sine jevnaldrende faglig, fordi hun aldri
lærte språket perfekt. Det mener hun har sammenheng med at hun ikke
deltok i noen fritidsaktiviteter, og dermed gikk glipp av viktige arenaer for
språkutvikling.
Også maktfordelingen foreldrene i mellom kan bli skjev dersom bare en
av dem behersker norsk. Nye negative atferdsmønstre kan oppstå eller gamle
uheldige mønstre bli ytterligere forsterket. Når mor ikke behersker språket,
og dertil er sjenert og sosialt tilbakeholden, vil kontakten med de ansatte
kanskje ikke oppleves som en selvbekreftelse, men i verste fall som det
motsatte. Når far derimot kommer for å levere eller hente femåringen, får han
kan hende nok en gang stadfestet at han er sosialt dyktig og en likandes kar.
At en av de voksne i familien ikke snakker eller forstår norsk, kan
begrense hele familiens aksjonsradius. For familien Emek fra Tyrkia gjør det
det. Pappa Ôzgÿr, forteller med sorg i stemmen at kona hans har gitt opp å
lære norsk. Hun har bodd her i femten år og gått på kurs, men uten resultat.
Å lære norsk er uoverkommelig, synes hun. Selv snakker Ôzgÿr språket
meget godt. Han har bodd i Norge i 25 år, men aldri gått på kurs. Opplæringen
fikk han på bedriften hvor han begynte å arbeide. Praksis ble det
rikelig av sammen med arbeidskollegaene. Det er både tungvint og trist at
kona ikke snakker norsk, synes herr Emek. Alt arbeidet med å ha kontakt
med barnehage, skole og andre offentlige institusjoner faller på ham. Likeså
blir det vanskeligere å få kontakt med nordmenn og norske familier. Barna er
vokst opp i Norge. De snakker norsk seg imellom og med far – når mor ikke
er til stede. Kona lengter tilbake til Tyrkia, forteller herr Emek. Selv ønsker
han ikke å flytte tilbake: «Jeg er norsk nå,» konstaterer han.
170
– NOVA Rapport 3/02 –