NOVA Rapport 3/2002

del hadde planlagt å sende femåringen i barnehage. Om lag like mange sier
de ikke ville ha kommet til å gjøre det. Begrunnelsen er dårlig økonomi.
Tallet på etnisk norske barn i forsøksbarnehagen har vært lavt hele tiden
og har gått nedover etter hvert. Den mest sannsynlige grunnen til det lave
tallet er at de fleste av dem allerede hadde plass i barnehage. Men det kan
også være andre grunner.
Mye tyder på at forsøksbarnehagen har etablert seg som en slags
«innvandrerbarnehage» i folks bevissthet, inkludert de etnisk norske foreldrene
i bydelen. Oppmerksomheten har i hovedsak vært rettet mot familier
med innvandrerbakgrunn, både da ordningen ble lansert og i tiden den har
virket. Det kan ha ført til at de norske foreldrene ikke betrakter forsøksbarnehagen
som et aktuelt alternativ for dem.
Uansett grunn er fraværet av norske familier et faktum de andre
familiene må forholde seg til. Noen undrer seg over det. Hos andre etterlater
det et savn og en tristhet over nok en gang å befinne seg på en arena uten
særlig muligheter for å få kontakt med majoritetsbefolkningen.
Skal forsøksbarnehagen bli et reelt tilbud også til de etnisk norske
familiene, må trolig både innholdet i rekrutteringsstrategiene og måten ordningen
er organisert på, legges om. Først og fremst må antagelig åpningstiden
utvides. Men hvis ordningen ble gjort om til et heldagstilbud, vil det
neppe ha samme appell for familiene som er målgruppen for forsøket. En
alternativ mellomløsning er at brukerne selv velger oppholdstid. Det vil
imidlertid føre til andre organisatoriske, administrative og pedagogiske
utfordringer.
Uten norskspråklige barn mister de minoritetsspråklige barna en viktig
mulighet for læring av sitt andrespråk. Språk læres i en sosial og kulturell
kontekst, i samhandling med andre. Derfor egner barnehagen seg godt som
læringsarena. Det er dokumentert at uformell samhandling og ikke minst lek,
har stor betydning både for språkinnlæring generelt, og for utviklingen av
andrespråket (Özerk og Arnsted, i Sand og Skoug, 2002). Tilgang på voksne
språkbrukere kan til en viss grad bøte på dette, men aldri erstatte de
norskspråklige barnas fravær. I forsøksbarnehagen er ansatte med norsk
morsmål i mindretall. De øvriges norskspråklig kompetanse varierer, fra dem
som behersker språket nesten flytende til de som tidvis strever med å
uttrykke seg og forstå (jfr. kapittel 6). Å stille større krav til personalets
norskspråklige kvalifikasjoner vil kunne gjøre de ansatte mer rustet for den
nevnte oppgaven. Det lar seg trolig gjøre uten å endre på politikken personalsammensetningen.
Ulempen ved dette er at personalgruppen rommer
mindre variasjoner og blir mer standardisert. Hvis alle de ansatte er like
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 77