NOVA Rapport 3/2002

stadig til hva avdelingslederen hadde uttalt eller til at de hadde snakket med
henne.
Assistentene har en formell posisjon i kraft av å være ansatt i barnehagen,
men ikke samme status som førskolelærerne. De blir kanskje derfor i
større grad nødt til å framstå som de er – uten pontifikalier av noe slag! Da er
det ikke alltid kontakten med fedrene er så likefrem. Å være oppvokst i en
kultur hvor de sosiale normene for omgang mellom menn og kvinner er
annerledes enn her i Norge gjør det ikke lettere. Aterzema forteller at hun
føler seg nokså sjenert for å snakke med fedrene: «Man kan ikke være så fri,
man må være forsiktig. Med kvinner kan man være fri,» forklarer hun. Det er
lettere å forholde seg til deres ektefelle: «Konene deres – de kommer og
snakke mer. Jeg har mest kontakt med mødrene». Det er ikke bare hun selv
som er sjenert, hevder Aterzema. Mennene er også det. Slik kan begge
komme til å oppleve situasjonen som litt beklemmende og kjelkete.
Aterzema forklarer sjenansen med kulturell bakgrunn. Det som er ansett
som aktverdig oppførsel i hennes kultur, kan bringe henne på kollisjonskurs
med gjeldende høflighetsnormer i den norske kulturen.
Det er ikke vanlig i vår kultur at menn og kvinner snakker med
hverandre. Vi er jo fri til å snakke med de som er onkler, fettere og sånt.
Veldig frie til å snakke med dem. Men i vår kultur ser de ned – menn og
kvinner når de snakker med hverandre. Men her... her er det uhøflig.
Alle er likevel ikke like. Aterzema gjør nye erfaringer i forhold til å samhandle
med menn: « Jeg kjenner en pappa. Han snakker jo helt vanlig her –
som dere snakker». En annen far derimot, som kommer hver dag for å hente
sønnen, unngår konsekvent å henvende seg direkte til henne. «Hvis han lurer
på noe, spør han gutten, så spør han meg. I vår kultur er ikke det uhøflig. De
respekterer jo damer…», avslutter Aterzema.
At førskolelærerne og assistentene (det gjelder antagelig ikke alle, kulturbakgrunn
har trolig også stor betydning) opplever forholdet og samhandlingen
med fedrene som forskjellig, kan skyldes at samhandlingen mobiliserer
ulike roller hos dem (jfr. foran). Når fedrene og førskolelærerne
snakker sammen, er det kan hende rollene som fagutdannet og foreldre (far)
som mobiliseres. Når assistenten samhandler med en far (som eventuelt
kommer fra samme land, eller som har likeartet kulturell og religiøs bakgrunn),
kan det tenkes at det først og fremst er rollene som kvinne og mann
som aktiviseres.
Seyfart, som er den mannlig ansatte med lengst fartstid i forsøksbarnehagen,
føler seg fram til hvem av foreldrene han kan nærme seg med
sin vennlighet, og hvem han bør holde litt avstand til. Hans tilstedeværelse
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 129