NOVA Rapport 3/2002

syne i forhold til matvaner og klesdrakt, men også i forhold til synspunkter
og religiøs tilhørighet.
At de ansatte vet at de deltar i et forsøk hvor møtet på tvers av nasjonal-
språklig- og kulturell bakgrunn er hovedfokus, kan gjøre dem mer tilbakeholdne
med å formidle misnøye og uoverensstemmelser enn de ellers ville
vært. Mye tyder likevel på at de opplever samarbeidet i personalgruppen som
genuint og godt. Alle gir uttrykk for at de synes arbeidet er berikende. Det
utvider horisonten, gir innsikt, og fører tidvis til sprang i erkjennelsen.
Samtidig blir de konfrontert med egne holdninger og egen utilstrekkelighet.
Kan det likevel tenkes omstendigheter hvor samarbeidet og den fredelige
sameksistensen vil kunne bli satt under press og slå sprekker? De ansatte
ser og erkjenner at det fins forskjeller mellom dem. Det er stor vilje til å
akseptere og tilpasse seg disse. Romslige tidsmarginer gir anledning til å
prate, diskutere og resonnere omkring ulikhetene (Ehn, 1983: 104). Uformelt
og kvinnedominert arbeidsmiljø kan gjøre det lettere å overbygge ulikheter
med sympati og vennlighet (Ehn, 1990: 112).
I en vanlig barnehage hvor det ikke er satt av ekstra tid for personalet,
vil situasjonen kunne bli en annen. Når ressursene er knappe øker sjansen for
konflikt. Konflikter gestalter forskjeller i perspektiv; de tvinger deltakerne til
å si hva de mener. Det fører til at forskjeller i praksis og idealer blir
tydeligere og det tvinger fram prioriteringer. Krise- og konfliktsituasjoner
avslører ofte hvem sitt perspektiv som er det dominerende, hevder Ehn og
Löfgren – det er nesten alltid majoritetens (1982: 113).
Selv om personalet innad betoner det de har felles, framstår de utad som
en mangfoldig og fargerik gruppe. Mange av familiene som bruker
barnehagen vil derfor finne igjen trekk og kulturelle uttrykksformer som er
kjente og hjemlige. En del foreldre treffer også ansatte som har samme
morsmål som de selv. For noen kan de ansatte som representerer dette kjente
og hjemlige, få rollen som garantister for at ordningen er god og institusjonen
til å stole på.
106
– NOVA Rapport 3/02 –