NOVA Rapport 3/2002

82
hage, mens han selv hadde måttet gå i en dårlig. På spørsmålet fra mor,
om hva som var galt med stedet han gikk, svarte Elias ’De ropte aldri på
meg. Ingen brukte navnet mitt. De så ikke på meg. Jeg var liksom ikke
der’.
Rakel forteller at hun bodde i Norge i nærmere ti år før hun begynte å
delta i samfunnet rundt seg. En viktig forandring i privatlivet hennes
gjorde at hun ble tvunget til å leve på en annen måte. Ja, også til å
bevege seg utendørs, og det hadde hun gjort lite før. ’Det var kjempeovergang’,
forteller Rakel. ’Jeg kunne ikke kommunisere. Jeg visste
ingenting om samfunnet rundt meg. Og vinteren var et sjokk! Jeg hadde
knapt vært ute på denne årstiden’. Rakel lærte seg norsk, gikk på AMOkurs,
og etter en praksisperiode fikk hun jobb. Slik ble hun også tvunget
til å stifte bekjentskap med den norske vinteren. ’Jeg går ikke ut om
vinteren nå heller’, ler Rakel. ’Bare til og fra jobben. Men nå skjønner
jeg så godt at nordmenn må være ute. Alternativet er jo å sitte inne i
månedsvis!’.
Tamja husker også godt den første tiden i Norge, da hun nesten ikke
snakket norsk. Hvor hjelpeløs hun følte seg, og hvor anstrengende det
var å forsøke å gjøre seg forstått. Hun bestemte seg for å lære språket
perfekt. I mange år strevde hun med det, helt til en dag en kollega sa:
’Det kan du bare gi opp, du klarer det aldri likevel. Du var voksen da du
kom til Norge. Du har ditt morsmål. Du forstår norsk og kan gjøre deg
forstått. Snakk på din egen måte. Hvorfor skal du streve etter det
perfekte og uoppnåelige?’ Også Laura har erfart hvilke anstrengelser og
utfordringer det byr på å lære seg et nytt språk. ’Det verste var frykten’,
minnes hun, ’å tørre å snakke’. På et av kursene for viderekomne som
hun gikk på, var en av oppgavene at de skulle lese høyt for en gruppe
barn. Laura bestemte seg for å gjennomføre øvelsen. ’Det var helt
forferdelig. Barna holdt på å le seg i hjel’. Nå har Laura ingen frykt for
å snakke lenger. ’Ingen kan stoppe meg. Det spiller ingen rolle om jeg
ikke klarer å si alt rett ut og korrekt. Jeg gjør så godt jeg kan! Hva mer
kan jeg gjøre?’.
Etnisk diskriminering innebærer rangering av menneskeverd ut fra hudfarge,
kultur eller andre former for etnisk tilhørighet. Den finner sted på ulike nivå i
samfunnet, men det innebærer alltid en form for maktutøvelse fra en
majoritet mot en minoritet (Høgmo, 1998). Ofte manifesterer etnisk diskriminering
seg gjennom symbolhandlinger. I boka «Fremmed i det norske
hus» studerer Høgmo (1998) det han kaller hverdagens skjulte diskriminering.
Det vil si hvordan innvandrere gjennom sine ansikt-til-ansikt-møter
med nordmenn opplever seg utsatt for etnisk ringeakt. Mange av de ansatte
har opplevd dette.
– NOVA Rapport 3/02 –