NOVA Rapport 3/2002

skriftlig samtykke til å bli intervjuet. Bortsett fra to, svarte alle som ble spurt,
ja. Det var to fedre som ikke ønsket å delta.
Hvor mange ble intervjuet?
Jeg intervjuet 28 foreldre til femåringene. Det utgjør vel en tredel av familiene
som hadde barn i forsøksbarnehagen det året. Av disse var fem såkalt
etnisk norske. I tillegg kom en som hadde norsk mor, mens far kom fra et
annet europeisk land. De øvrige var opprinnelig fra Pakistan (11), fra andre
land i Øst-Asia (3), fra Nord- eller Øst-Afrika (2), fra Midt-Østen (5) og fra
Sør-Amerika (1). Fem av dem som ble intervjuet var fedre. Av disse var tre
fra Pakistan. Fem foreldrepar ble intervjuet. 13 av barna var jenter, 15 gutter.
Som det går fram av kapittel 1, ble evalueringen senere utvidet til å
følge opp familiene etter at barna hadde begynt på skolen, og også til å
omfatte foreldrene til fireåringene. I tillegg til den ovennevte gruppen på 28
foreldre (gruppe 1), har jeg intervjuet om lag 20 foreldre til fireåringene
(foreldregruppe 2), og tolv familier som hadde barn i forsøksbarnehagen
foregående år, det vil si at barnet gikk i første klasse (gruppe 3). Foreldrene
til fireåringene har jeg intervjuet to ganger, med et års mellomrom. Til
sammen utgjør de tre gruppene om lag 60 foreldre (ca. 80 samtaler).
Temaet for rapporten er primært hvordan familiene til femåringene har
opplevd å ha barn i forsøksbarnehagen. Men jeg bruker også informasjon og
erfaringer fra intervjuene med de to andre foreldregruppene, først og fremst
gruppe 2. Ved noen anledninger slår jeg sammen foreldrene til fire og femåringene
i et samlet utvalg. Til sammen omfatter dette 45 personer. Selv om
jeg stort sett refererer og omtaler barna som femåringer, dreier det seg ofte
også om fireåringer. Når jeg ikke gjør eksplitt oppmerksom på om barnet er
fire eller fem, er det av hensyn til anonymitet, og fordi jeg mener det ikke har
noen betydning for presentasjonen av dataene.
I tillegg til de ulike foreldregruppene, har jeg intervjuet de pedagogiske
lederne fra sju forskjellige avdelinger på tre tidspunkter: da evalueringen
starten, ved oppstart av det tredje barnehageåret og ved slutten av det samme
året. Jeg har også intervjuet fem av assistentene med minoritetsspråklig bakgrunn.
Barna selv har jeg derimot ikke spurt, selv om det er blitt mer vanlig å
bruke barna selv som informanter. Det har sammenheng med at synet på
barndom har forandret seg, hevder Lidèn (2000). Den betraktes i større grad
enn før som en livsperiode med egenverdi, og barna som handlende og
meningsskapende aktører, ikke som passive mottakere.
42
– NOVA Rapport 3/02 –