NOVA Rapport 3/2002

«Alt må jo læres», fastslår hun og legger til: «Det er mange som nesten ikke
vet noe om sin kulturbakgrunn. Barna mine gjør det, for jeg har veldig bra
orden hjemme. Hvis jeg merker at de gjør noe galt, prater jeg om det med en
gang: ’Det der kan ikke vi gjøre. Det passer seg ikke i vår kultur’, sier jeg».
Den daglige koreanundervisningen i moskèen løser noen av moren til
Rubinas bekymringer.
Familien til Sobia kommer fra Marokko. Sobias mor synes ikke datteren
lærer noe om egen kultur i barnehagen, men hadde gjerne sett at hun gjorde
det. Mor til Sobia synes det er vanskelig å opprettholde familiens kulturelle
arv. «Det er ikke lett å overføre kultur hjemme bare. Man må lære det andre
steder i tillegg», mener hun og legger ikke skjul på at hun synes innbyggere
med pakistansk opprinnelse får mye mer hjelp til dette enn andre
minoritetsgrupper. Det gjelder både i forsøksbarnehagen og ellers i samfunnet.
«På helsestasjonen står oppslagene ofte på pakistansk. Slik er det
aldri for oss marokkanere», sier hun indignert.
Frykt for påvirkning av norsk kultur?
Selv om man godtar at storsamfunnets kultur legger premissene for driften av
barnehagen, kan man likevel ha reservasjoner mot denne kulturen og frykte
påvirkning fra den. Blir majoritetskulturen så dominerende at andre kulturer
ikke slippes til overhodet, vil det kunne føre til økt motvilje og aggresjon, og
tilsvarende ønske om å beskytte seg mot den.
Ericsson og Larsen (2000: 63) skiller mellom tre strategier som de
hevder minoritetsspråklige foreldre inntar i møte med skolen. Den første
kaller de hjemlandsvendt. Målet er at barna skal bli kulturelle videreførere av
foreldrenes kultur. Den andre to-landsvendt. Barna skal tilpasse seg den
norske kulturen, samtidig som de utvikler et forhold til kulturen i foreldrenes
hjemland. Den tredje strategien er såkalt norskvendt. Foreldrene er først og
fremst opptatt av at barna skal bli norske. Tilknytningen til opprinnelseslandet
hører fortiden til, det er fremtiden som er viktig.
Inndelingen er idealtypisk. Strategiene representerer ikke fastlåste
posisjoner, og forskjellene mellom dem kan være flytende. Man kan endre
strategi, for eksempel fra å være hjemlandsvendt til å bli norskvendt.
Nedenfor skal vi se hvilke strategier foreldrene i forsøksbarnehagen bruker
for å ivareta kontakten med familiens opprinnelige kultur og for å håndtere
påvirkningen fra norsk kultur.
Under ellers like omstendigheter er det rimelig å anta at frykt for
påvirkning fra en annen kultur øker jo større motviljen mot denne kulturen
er. Det er liten grunn til å frykte påvirkning dersom man vurderer den andre
148
– NOVA Rapport 3/02 –