NOVA Rapport 3/2002

ofte i tilknytning til foreldrenes arbeidssted. Spørsmålet er om dette forklarer
hele avviket mellom de to tallene.
Av halvårsrapporten fra februar 2000, går det fram at avviket mellom
antallet barn som prosjektledelsen antok (basert på folkeregisterets liste)
trengte barnehageplass det andre året ordningen var i drift, og familiene de
fikk kontakt med, var 76.
For å identifisere denne gruppen kryssjekket prosjektledelsen alle
aktuelle offentlige registre. Resultatet viste at 26 av de «savnede» barna var
flyttet, mens 24 gikk i barnehage i en annen bydel. Dermed gjensto 25 barn
som ikke hadde gitt noen tilbakemelding. Prosjektledelsen henvendte seg da
til skolene og andre offentlige etater for å finne ut om noen av familiene var
brukere av deres tjenester. I de tilfellene det ble bekreftet at familiene bodde i
bydelen, ble disse kontaktet per brev, per telefon, eller med hjemmebesøk.
Som følge av dette ble fem nye barn rekruttert. Resten, det vi si 20 barn, var
ikke mulig å oppdrive. Prosjektledelsen mener dette er barn som er flyttet ut
av bydelen, enten til andre steder i Norge, eller tilbake til hjemlandet.
Til tross for såpass stort antall «uoppklarte» tilfeller, hevder prosjektledelsen
at de har de nådd ut med informasjon til alle aktuelle familier, om
ikke alltid ved høstens oppstart, så i alle fall i løpet av barnehageåret. Det
første året ordningen var i drift tok det lenger tid før informasjonen nådde ut,
men barnehagen var mer aktiv i forhold til å bruke hjemmebesøk den
gangen. Fremdeles hender det at prosjektledelsen eller de pedagogisk
ansvarlige foretar hjemmebesøk dersom de får nyss om fire- eller femåringer
som er uten barnehagetilbud. Vanligvis blir familien oppringt eller får en
skriftlig henvendelse først.
Som nevnt fins det likevel hvert år eksempler på noen som ikke har hørt
om tilbudet før ut på høsten det året barnet er berettiget til plass. Det gir
grunn til å tro at det kan ha bodd barn i bydel Gamle Oslo de tre årene
prosjektet har vart som ikke har benyttet tilbudet. Enten fordi foreldrene ikke
visste om det, eller fordi de valgte å avstå fra det (men ikke meldte fra om sin
beslutning). Så mange instanser som har vært involvert i informasjonsformidlingen,
den store oppmerksomheten som ordningen har fått i
media, samt at de fleste av familiene trolig har en eller annen form for sosialt
nettverk, gjør det lite sannsynlig at det kan dreie seg om mer enn en knapp
håndfull barn. Familier som oppholder seg kort tid i bydelen, vil for
eksempel kunne havne i en slik situasjon.
Alt i alt er det grunn til å tro at ordningen med gratis barnehage har ført
til at alle fire- og femåringer i bydel Gamle Oslo som ikke hadde et barne-
58
– NOVA Rapport 3/02 –