NOVA Rapport 3/2002

kan havne i et alvorlig uføre, hevder Foss, nemlig å «ende opp med å skaffe
presise svar på gale spørsmål» (Foss, 2000: 30). En måte å unngå dette på er
at den eller de som evaluerer, er åpne for flere sider ved et tiltak, og at
designe for evalueringen er fleksibelt og kan fange inn det som framstår som
interessante problemstillinger underveis. Det gjør det viktig å rette
oppmerksomheten ikke bare mot de intenderte prosessene, men også mot de
utilsiktede virkningene et tiltak kan ha. Kan det for eksempel tenkes at bruk
av forsøksbarnehagen stimulerer far til å ta større del i omsorgen for barnet?
Eller at etableringen av forsøksbarnehagen hemmer familier med
innvandrerbakgrunn i å begynne i «vanlige» barnehager, hvor de ville hatt
større mulighet for å komme i kontakt med majoritetsbefolkningen?
Å dokumentere latente og ikke tilsiktende konsekvenser kan også gjøre
det lettere å avdekke dilemmaer som tiltaket rommer, slik eksemplet ovenfor
illustrerer. Likeså kan det bidra til at man oppnår kunnskap som går utover
det som har relevans for det konkrete tiltaket evalueringen gjelder
(Mønnesland, 2000).
En måte å ivareta åpenheten som dette forutsetter, er å være «i dialog»
med ulike typer aktører og berørte parter underveis. Baklien kaller det
dialogbasert evaluering (Baklien, 2000: 58). Andre betegnelser på denne
typen evalueringer er utviklings-, prosess- eller formative evalueringer.
Kjennetegnet er at de gjennomføres i iverksettingsfasen, for å vinne innsikt
og bidra til læring og til eventuelle endringer underveis (Foss, 2000: 43). Det
innebærer at forskeren under hele evalueringen har nær kontakt med dem
som har utformet tiltaket, og dels også med oppdragsgiver.
Jeg har hatt relativt mye kontakt med den administrative ledelsen for
forsøket og de pedagogiske ansatte i evalueringsperioden. Likevel kvalifiserer
det ikke for karakteristikken dialogbasert evaluering, fordi kontakten
først og fremst har bestått i å hente ut informasjon om forsøket. Jeg har ikke
deltatt i utformingen av tiltaket.
Summativ evaluering (eller såkalt effektevaluering), presenteres ofte
som motsatsen til evalueringsformene ovenfor. Den summative evalueringen
skjer etter at et tiltak er satt ut i livet, og består ofte i å vurdere utfallet eller
resultatene av det. De sentrale spørsmålene er om de formulerte målene er
oppnådd, og i hvilken grad kan det i så fall kan tilskrives tiltaket. Overført til
forsøket, dreier det seg om å få vite hvorvidt ordningen har ført til at flere
familier med innvandrerbakgrunn begynner å bruke barnehage, om barna
deres lærer norsk gjennom oppholdet i barnehagen, og om tiltaket har ført til
økt integrasjon. Dette peker i retning av en såkalt summativ evaluering.
Departementet uttrykker riktignok ønske om at evalueringen skal gi innspill
22
– NOVA Rapport 3/02 –