NOVA Rapport 3/2002

Alle førskolelærerne som ikke er norske, har alle opplevd at foreldre og
utenforstående tar for gitt at de er assistenter. Spør de etter lederen, er det
underforstått at de forventer at det er en av de norske ansatte. Slike forventningene
kan ta tid å endre. Men å bli konfrontert med at virkeligheten er
annerledes, er ofte en effektiv måte å framskynde en slik endringsprosess. De
ansatte det gjelder vegrer seg likevel for å gjøre det. Ønske om å bli
respektert for den personen de er, framfor hva slags stilling de har, gjør dem
tilbakeholdne med å profilere seg.
«Når jeg hilser på noen, sier jeg alltid bare navnet mitt», forteller en av
dem, og legger til:
104
Jeg sier bare hvilket yrke jeg har, hvis noen spør meg om det. Vanligvis
gjør jeg det ikke. Jeg har lyst at folk skal behandle meg som et
menneske, ikke som en førskolelærer.
En annen som i begynnelsen gjorde det samme, forteller at hun «etter hvert»
har lært seg å presentere seg som førskolelærer. En grunn til at hun ikke
gjorde det før, var fordi hun ikke ville støte assistentene. Hun opplevde at
noen av foreldrene, både de norske og de med innvandrerbakgrunn, ikke tok
henne alvorlig i begynnelsen. Senere merket hun at de likevel tenkte «jo, hun
kan». Fremdeles hender det at noen av foreldrene, helst de som ikke er
norske, foretrekker å snakke med den norske assistenten framfor å snakke
med henne. Men det er unntaksvis.
At det fins ansatte som snakker samme språk som foreldrene, har en
klar praktisk betydning. I tillegg har det en symbolsk verdi. Det kan forståes
som en måte å fortelle foreldrene at man er opptatt av deres språklige og
kulturelle bakgrunn, og av å legge til rette for at barna deres skal utvikle en
identitet hvor disse elementene inngår.
Dersom det er store forskjeller, også i betydningen synlige forskjeller,
mellom de som er ansatt i barnehagen og foreldrene, kan det rimeligvis være
vanskelig for foreldrene å ha tillit til at dette er et godt tilbud for dem og
deres barn. Både i den forstand at tilbudet virkelig er basert på deres behov
og premisser, og i betydningen kjenne tilhørighet til fellesskapet som
barnehagen representerer.
De ansatte som har innvandrerbakgrunn er ikke like, men har viktige
felles trekk. De har lært seg majoritetssamfunnets språk, og de er gått inn i
yrkeslivet. Samtidig representerer de ulike tilpasninger til majoritetssamfunnet.
De behersker språket i ulik grad. De har tatt utdanning i Norge,
eller er ufaglærte. Noen har beholdt sin tradisjonelle klesdrakt og bærer
hijab. Andre foretrekker standard vestlig klesmote. De fleste er gift og har
barn selv, men noen lever på andre måter. Slik kan disse ansatte fungere som
– NOVA Rapport 3/02 –