NOVA Rapport 3/2002

90
Det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt – at det skulle være min oppgave
å komme med en pekefinger og si at du må begynne på skolen. Men så
så jeg at det sto en eller annen plass – noe om norskkurs for foreldre. Nå
mener jeg det er litt vår oppgave. Ja, ikke å stå der med pekefingeren og
si til noen at du bør se å komme deg på kurs, men å opplyse om at
tilbudet fins.
I likhet med Birgit, hadde heller ikke Ruth det første året hun jobbet i barnehagen,
noen tanker om at hun skulle formidle informasjon om norskkurs,
eller stimulere foreldrene til å begynne på språkopplæring. Det andre året
derimot, hadde hun tenkt å ta det opp mer systematisk med foreldrene. Hun
skaffet seg bedre oversikt over hva som fantes av tilbud. Når Ruth oppsummerer
erfaringene etter at året er omme, konkluderer hun imidlertid slik:
Jeg driver veldig lite informasjonsvirksomhet om norskkurs. Etter min
mening er forsøksprosjektets oppgave å drive med integreringsarbeid i
forhold til foreldrene. Det er en del av dette arbeidet. Likevel synes jeg
det er vanskelig å legge press på foreldrene – å fortelle dem at de har en
mangel, som de må gjøre noe med. Men hvis de selv viser interesser for
det, ser jeg det som min oppgave å skaffe informasjon. Det hender noen
spør om det. En av assistentene fortalte at noen mødre lurte på hvordan
de kunne komme på venteliste til norskkurs. Jeg har ikke gjort noe med
det ennå, og det er kanskje litt dumt. Jeg vet at de som jobber med
norskkurs er interessert i å samarbeide med oss. Det er bare å snakke
med mødrene om det. Jeg tror likevel jungeltelegrafen er den viktigste –
at de snakker med hverandre og får lyst til å begynne på kurs.
Ingjerd derimot, hevder at på hennes enhet jobbet de ganske mye med å
informere og motivere foreldrene til norskkurs – til de skjønte at det var
vanskelig å komme inn på kursene.
Vi har hatt brosjyrer, snakket med mødre eller med fedrene – hvis
mødrene ikke kan norsk – om at det fins tilbud på Vahl skole. Det har
vært veldig greit, også det at tilbudet ligger så nært.
Men de siste par årene har de flere ganger opplevd at mødre med småbarn
ikke får plass. Også de som er gravide, må utsette tidspunktet for å begynne
på kurs. «Jeg blir lei meg, jeg, når det skrikes opp i avisene om innvandrerkvinner
ikke vil gå på norskkurs. Det har ikke med viljen å gjøre. Det fins
bare ikke tilbud!», utbryter Silje, indignert.
Å føle at man presser seg på, kan ha sammenheng hva slags retningslinjer
som fins, med hva slags posisjon og stilling man har og med hvem man
representerer. Det kan også variere med person. Ansatte som selv tilhører
minoriteten føler muligens større frimodighet til å ta dette temaet opp med
– NOVA Rapport 3/02 –