NOVA Rapport 3/2002

Institusjoner kan transformere tillit
I situasjoner hvor vi stilles overfor fremmede, vil informasjonen ofte uansett
ikke strekke til, fordi det er så begrensede muligheter for å få tak i den. Vi
blir likevel nødt til å vise tillit, dersom vi skal få utrettet eller oppnå noe.
Like fullt kan dette føre til usikkerhet, og denne usikkerheten vil tillitsgiveren
vanligvis oppleve ubehagelig. En måte å lette dette problemet på er å
la samhandlingen med fremmede skje via en institusjon. Forsøksbarnehagen
er et eksempel på det. Når samhandlingen transformeres gjennom en
institusjon, reduseres usikkerheten.
Institusjonens rolle er å legge til rette for at utfallet av handlingene blir
forutsigbare. Det kan skje ved at institusjonen strukturerer aktivitetene slik at
en bestemt type atferd blir vanlig og påregnelig. For eksempel at man er
vennlig, imøtekommende når man treffer hverandre i barnehagen. Institusjonen
kan også øke forutsigbarheten ved å organisere incentiver slik at
bestemte handlingsalternativer blir favorisert (Gulbrandsen, 2000: 77). På
festene i forsøksbarnehagen serveres det alltid et måltid. For de fleste er det
et incitament til å slå av en prat med dem man sitter ved siden av eller deler
bord med. Slik bidrar institusjonen til å redusere sjansen for tillitsbrudd. Det
ville ha vekket oppsikt om noen på foreldrekaffen fikk en henvendelse fra
sidemannen, hadde snudd seg bort og latt være å svare. Godt fungerende
institusjoner kan med andre ord gjøre det lettere å utvikle tillit til mennesker
vi ikke før har møtt, og kanskje ikke har noe videre til felles med.
Alle institusjoner har et «etos», det vil si en moralsk akseptert og
implisitt mening. Når deltakerne opplever institusjonen som meningsfull,
skaper det likeartet og sammenfallende atferd. Men for at det skal fungere
slik, må deltakerne kjenne til og anerkjenne de verdiene som institusjonen
står for. Samtidig må de være trygge på at de andre også anerkjenner disse
verdiene. Vissheten om at de andre gjør det er viktig, fordi det er denne vissheten
som er grunnlaget både for forutsigbarheten og for det å ha tillit til
hverandre (Gulbrandsen, 2000: 77). Foreldre ønsker det beste for sine barn.
De fleste vil trolig kunne akseptere at dette gjelder alle foreldre, uansett
hvilket land de kommer fra, hva slags religion de tilhører, eller hvilken
kulturbakgrunn de har. De som har tatt imot plass i forsøksbarnehagen, kan
gå ut fra at de andre foreldrene har gjort det av samme grunn som en selv;
fordi de tror og håper at det skal være et positivt sted for barna å være.
Deltakerne inngår i komplementære roller
Tillit er en forutsetning for samhandling og tillit utvikles gjennom samhandling.
Samhandling er ofte lettere å forstå dersom man ser på rollene som
110
– NOVA Rapport 3/02 –