NOVA Rapport 3/2002

fornøyd ganger tre», nærmest jubler moren til Zafar. Moren til Noshin er
ikke bare «veldig fornøyd» på datterens vegne, men også med at hun selv har
fått innsikt i denne institusjonen: «Jeg visste ikke så mye om barnehagen fra
før, men nå vet jeg veldig mye mer».
Også de norske foreldrene er stort sett fornøyde. Gunnars foreldre synes
barnehagen er topp, og Irene, mor til David, er kjempefornøyd. Det samme er
moren til Ella og mammaen til Jens, skjønt i sistnevnte tilfelle er det ikke
basert på selvsyn eller egne erfaringer: «Dagmamma skryter fælt av hvordan
de blir mottatt. Hun har vært invitert på fester og lignende» forteller moren til
Jens. Selv har hun ikke vært i barnehagen.
Andre er mer nøkterne i sin vurdering. Kanskje fordi de har en mer
nøktern uttrykksform. Kanskje fordi de ikke opplever samme panegyriske
begeistring. «Det er bra», sier moren til Farooq, når jeg spør om hun er fornøyd
med barnehagen. Mammaen til Rahoul tenker seg grundig om før hun
svarer: «Det er greit. Det er et norsk system». Om det siste skal forstås som
en fordel eller heftelse, repliserer hun – igjen etter noe betenkningstid – at
hun synes det er bra.
Knapt noen uttaler seg direkte negativt om forsøksbarnehagen. Heller
ikke moren til Sheila, som foreldrene senere tok ut av barnehagen, eller
mammaen til Guro, som også sluttet, gjør det. Men moren til Pål gir en umiskjennelig
følelse av å ikke være helt overbevist når hun sier «det virker jo
greit».
Alt i alt er likevel inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha intervjuet til
sammen vel 60 foreldre (jfr. kapittel 4), at de stort sett er godt fornøyd med
forsøksbarnehagen. Selv om rammene og konteksten kan virke inn på hvordan
foreldrene opplever tilbudet, er det likevel urimelig å tolke all denne
tilfredsheten som uttrykk for unnfallenhet eller frykt for å stå fram med sine
meninger. Det er i alle fall vanskelig å tro at noen skulle la seg presse til å
være entusiaster – av ren og skjær høflighet.
Hva liker de?
«Er det noe ved barnehagen du eller dere liker spesielt godt? Er det noe dere
savner eller kunne ønske annerledes?», spurte jeg foreldrene. Mange avstår
fra denne muligheten til å konkretisere hva de opplever som bra eller mindre
bra. Begrunnelsen er ofte at de ikke har så sterke oppfatninger om det som
foregår i barnehagen, og at de mener personalet ofte vet bedre enn dem selv,
både hva barna bør lære og hvordan ting bør gjøres.
Moren til Farooq er en av dem som ikke vil gå inn på noen form for
presiseringer. Hun fortsetter i sin litt knappe stil. «Nei, alt er bra», er hennes
– Gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo – 135