Dimensiuni ale limbajului n context carceral

er…Meir enn ein lyrisk song til Naturen, Ungdomen og Kjærlighet, er Pan ei desillusjonert forteljing om eit
nederlag, ein slags rapport om ei tragisk livserfaring”. Faktisk, har vi en dobbel retrospeksjon i komposisjonen
- man tenker på at det var slutten Hamsun begynte med. Vi får ikke vite mye om biografien til løytnant
Thomas Glahn, romanens forteller og hovedperson, som folk på Sirilund betraker som en fremmedmann.
Første kapittel skildrer harmonien mellom han og naturen. Glahn opplever et dypt selskap med trær,
steiner og fugler, han er en del av naturens rytme. Den egentlige fortellingen begynner når de to unge blir
forelsket i hverandre. I en av Glahn og Edvardas tidligere stevnemøter i jakthytta hans, forteller han at han
ikke sov om natten fordi han tenkte på henne. Og Edvarda svarer: “Stundom tænker jeg ved mig selv at dette
aldrig kan gå vel...”. Men det er først i løpet av en båttur midt i romanen at kjærlighetsforholdet kompliserer
seg - uten noe grunn, viser Edvarda seg kald og likegyldig, og Glahn reagerer med å gjøre idiotiske ting.
Resten av romanen forteller om Glahns gradvis isolasjon; han forsøker med alle krefter å glemme Edvarda og
snur seg tilbake til ”sin panteistiske samklang med naturen”.
Han begynner å ha et forhold til Eva, som er smedens kone og elskerinna til Mack. Men Eva blir drept
i ei tragisk ulykke som både Glahn og Mack har ansvaret for. Edvarda vil gifte seg med den finske baronen
som Mack har hentet til Sirilund, og fortellingen sluttes med at Glahn forlater Sirilund, etter at han gir
Edvarda sin trofaste hund. Han understrekker at han tenker mye på Nordlandssommeren, men at han ikke
tenker lengre på Edvarda, og han skriver ”for å korte tiden og for fornøyelses skyld”. “Epilogen syner da også
at Glahns død er eit sjølvmord kamuflert som sjalusidrap, og at det som driv han i døden, må vere den
fortvilinga som kjærleiken til Edvarda har lete etter seg i han”.
Hvis man ville analysere romanens asymmetriske struktur, må man se Pan som et verk som krever å
bli lest på flere planer: “draumen om eit autentisk liv som er tilgjengeleg for oss dersom vi vender tilbake til
naturen… Det er kjærleiken og ingenting anna som dreg han ut av den narcissistiske harmonien i naturen og
som fangar han i det farlege garnet av mellommenneskelege relasjonar han er ute av stand til å kontrollere”.
Hamsuns modernitet kan også være opplyst her, “men spørsmålet går djupare enn til spørsmålet om literært
program og litterær form”. Her har vi, som i Victoria, en subjektiv form som knytter forfatteren til Joyces
Ulysses, til flere av Virginia Woolfs bøker eller til modernistiske lyrikere som Mallarmè og T.S. Elliot.
Som Attle Kittang la merke til i en av sine bøker om Hamsun, er han “vår fremste tidleg-modernistiske
romanforafttar ikkje så mykje på grunn av sin skriveteknikk og sitt ‘psykologiske’ roman, som på grunn av
den særeigne måten romankunsten blir til sjøvrefleksjon på i bøkene hans”.
Til slutt vil jeg gjøre noen bemerkninger angående Den Pan og Hamsuns mottakelse i Romania, det vil
si i rumenske oversettelser. Altså, hans bøker ble først oversatt for det rumenske publikum i 1920-årene.
“Romanene Sult, Pan, Victoria, Markens Grøde, men også deler av I Æventyrland kom ut på rumensk i en
periode da Hamsun allerede var anerkjent som en betydelig forfatter i Europa og i verden ellers” som Sanda
Tomescu Baciu nevner i artikkelen “Knut Hamsun i rumenske oversettelser” i Nils M. Knutsens Hamsun i