NOU201220120014000DDDPDFS

110 NOU 2012: 14
Kapittel 7 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
7.1 Introduksjon
Kommisjonens gjennomgang av politiaksjonen på
Utøya viser at politiet raskt mobiliserte en stor
aksjonsstyrke til landsiden ved Utøya. Politiets
samhandling var imidlertid ikke god nok, og politiet
greide ikke å nyttiggjøre seg de sivile båtressursene
som var tilgjengelige, tidlig nok. Dette
førte til at politiet ankom til øya senere enn de
ellers kunne ha gjort.
Politiets egen båt ble overlastet og fikk motorstans
på vei mot øya etter en kort ferd i sakte fart.
Overlastingen gjentok seg da en sivil båt kom politiet
til unnsetning. Framrykkingen fikk først
akseptabel framdrift etter at styrken hadde fordelt
seg i to båter.
Etter at politiet ankom til øya, aksjonerte polititjenestemennene
resolutt med betydelig fare for
eget liv.
Sikringen og frigivelsen av øya var krevende og
preget av usikkerhet for at flere gjerningsmenn
kunne oppholde seg der. Styrker fra flere politidistrikter
opererte på øya samtidig uten å kunne kommunisere
med hverandre på en felles sambandsplattform.
Dette vanskeliggjorde politiets arbeidssituasjon
i betydelig grad. Politiet gjennomførte
likevel rask evakuering etter å ha utførte en betydningsfull
førstehjelpsinnsats under krevende
omstendigheter. Også i denne fasen fikk de sivile
båtressursene en avgjørende betydning.
I dette kapittelet skal vi gå nærmere inn på de
kritiske valgene som ble gjort, og beskrive hvilken
betydning de fikk for utfallet av politiaksjonen. Hva
skjedde, og hvorfor ble disse valgene gjort? Varsling,
mobilisering, ledelse, oppmøtested, aksjonsvilje,
tilgang på båter og kommunikasjon er viktige
temaer.
Til grunn for kommisjonens beskrivelser og
vurderinger ligger et omfattende materiale. En
rekke personer er intervjuet, noen flere ganger, og
politidokumenter er innhentet. Lydlogger, teledata,
GPS-data, videoopptak, fotografier med mer er analysert
og sammenstilt. Kommisjonen kan derfor
knytte tidspunkter til sentrale hendelser, angi hvor
Kapittel 7
Politiaksjonen Utøya
ressurser befant seg i forhold til hverandre, og
påvise hvilket handlingsrom politiet hadde i sann
tid.
Framstillingen går tett inn på enkeltpersoner.
Dette er nødvendig for å kunne belyse hvordan
handlingsrommet ble utnyttet. Kommisjonen finner
imidlertid grunn til å understreke at det ikke
kan forventes at en ekstraordinær hendelse som
denne lar seg håndtere uten feilbeslutninger.
Før vi tar for oss politiaksjonen på Utøya 22/7,
skal vi se nærmere på Nordre Buskerud politidistrikts
(NBPD) organisering og ressurser.
Et lite distrikt, med presset økonomi
NBPD er et lite politidistrikt. I 2011 hadde distriktet
116 politiutdannede tjenestemenn. Dette utgjør
1,40 polititjenestemenn per 1000 innbygger, som
er litt under gjennomsnittet i landet. 1 Politidistriktet
dekker en befolkning på cirka 80 000, og strekker
seg over tolv kommuner. Det er drøyt 25 mil
mellom ytterpunktene.
I 2010 hadde politidistriktet en anstrengt økonomi,
hvilket førte til at politimesteren, etter å ha
orientert Politidirektoratet, gjennomførte 18 kostnadsreduserende
tiltak for å komme i budsjettbalanse.
Ett av disse tiltakene var periodevis alenevakt
på operasjonssentralen.
Planverk i liten grad tilpasset lokale behov
Politidirektoratet (POD) førte tilsyn med distriktet
i 2008. Her ble det konkludert med at beredskapssystemet
hadde forbedringspotensial knyttet
til både tilgjengelighet, involvering av driftsenhetene,
opplæring og bruk.
Politiets egenevaluering etter 22/7 fant at politidistriktet
i liten grad hadde tilpasset og implementert
lokalt planverk for de beredskapsområdene
som var aktuelle denne dagen.
1 Rammen er på 180 stillingshjemler, men de økonomiske
rammene tillot bare en bemanning på 168 tjenestemenn,
hvorav altså 116 med politiutdanning.