NOU201220120014000DDDPDFS

134 NOU 2012: 14
Kapittel 7 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
over til øya, hvor han gjorde en betydningsfull innsats
i redningsarbeidet. P-30 B deltok i arbeidet
med å ta i mot evakuerte og skadde, før han
senere tok seg over til øya og inngikk i styrkene
som søkte etter flere gjerningsmenn.
Når det gjelder spørsmålet om viljen hos
øvrige operative politistyrker til å gå i øyeblikkelig
aksjon mot den pågående skytingen, framstår den
som svært høy. Av de lokale tjenestemennene
peker særlig aksjonsleder og innsatslederne seg
ut som aksjonsvillige tjenestemenn som utvilsomt
hele tiden disponerte ut fra et ønske om å komme
seg raskest mulig ut på øya. Det finnes ingen holdepunkter
for å hevde at disse ventet på BT framfor
å aksjonere selv med egne mannskaper. For
BTs del var aksjonsviljen så høy at det fikk negative
følger for båtopplastingene.
7.10 Ressursene som ikke fant
hverandre
Kommisjonens gjennomgang viser at politiet ikke
evnet å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere
egne mannskaper godt nok. Dette skyldes
flere forhold, deriblant fravær av felles kommunikasjonsplattform
og mangelfullt politiarbeid. I det
følgende gjennomgås eksempler på dette.
Fergen MS Thorbjørn har kvaliteter som
gjorde den godt egnet som aksjonsbåt. Båten er
opprinnelig et militært fartøy med kapasitet til å
forflytte en stor mannskapsstyrke med utstyr og
biler. Tre innringere med tilknytning til denne
båten var, uavhengig av hverandre, i kontakt med
politiet i akuttfasen. Politiet evnet ikke å avdekke
båtens potensial og at den var tilgjengelig.
Første gang var da skipperen ringte AMK og
kl. 17.24.26 ble viderekoblet til politiets nødtelefon
som første melder. Selv om operasjonsleder registrerte
at vedkommende hadde tilgang til båt, ble
dette ikke fulgt opp med avklarende spørsmål.
Det skal her tilføyes at denne samtalen ikke la til
rette for informasjonsinnhenting fra politiets side.
120 Kommisjonens konklusjon underbygges av patruljens faktiske
handlinger og støttes også av deres forklaringer. Forklaring
P-30 A 15. november 2011: Det var ikke ved noe
tidspunkt uttalt som en opsjon at de skulle gå til øyeblikkelig
aksjon. Dette var aldri blitt uttalt til dem og heller ikke
noe de forhåndsplanla i bilen. P-30 A forklarte oss at han
hele tiden opplevde at noen hadde en plan om å ta seg over
etter å ha satt ut politibåten. P-30 A fortalte også at han følte
trygghet ved at Delta var involvert, da de var bedre trent og
bedre utrustet. Han sa at han skulle holde «styr» på øya og
ta imot de overlevende og eventuelt se om noen reiste fra
øya. Han sa han var veldig fokusert på øya, og at det kunne
være derfor han ikke registrerte om det var båtaktivitet ute
i fjorden, annet enn «Reiulf».
Figur 7.20 MS Thorbjørns og «Reiulfs» rute fra
Utøya.
«Reiulf» markert med rødt.
Kilde: Kommisjonens analyse. Estimert ankomst Bråten cirka
kl. 17.34.
Andre innringer var AUF-lederen, som
kl. 17.28.40 ringte og opplyste at AUFs sommerleir
på Utøya var under angrep, og at han var i en
båt sammen med andre. Politiet ga flere ganger
beskjed om at de skulle «komme seg i sikkerhet»,
men gjorde ikke forsøk på å klarlegge hvilken båt
vedkommende befant seg i.
Dersom MS Thorbjørn hadde blitt sikret som
ressurs i denne tidlige fasen, kunne politiet dirigert
den til Utøya brygge landsiden da dette ble
besluttet som oppmøtested. I så fall hadde P-30
hatt mulighet til å ta seg direkte over til Utøya da
de ankom til oppmøtestedet kl. 17.52. Politiet
kunne da vært på øya cirka kl. 18.00. Alternativt
kunne D-36 – som passerte nedkjøringen til oppmøtestedet
om lag kl. 18.01 – tatt seg over
sammen med P-30 og vært på øya cirka 18.05.
Båten ble senere uttrykkelig tilbudt av en person
som skipperen oppsøkte etter å ha kommet i land.
Dette skjedde på politiets nødtelefon kl. 17.58, men
av tekniske grunner gikk samtalen til SBPD. Båten
var på dette tidspunkt operativ, og innringeren
befant seg på båten sammen med skipperen. Ifølge
innringeren var formålet med henvendelsen å stille
båten til politiets disposisjon. Han opplyste derfor at
de befant seg cirka én kilometer fra Utøya med den
«store båten som frakter biler over til Utøya», og
spurte om de skulle komme bort til Utøya landsiden
med båten. Innledningsvis forsto ikke operatøren
innholdet i meldingen. På konkret spørsmål om hva
han kunne hjelpe med, svarte innringeren at han
hadde en stor båt som kunne transportere mannskaper
over «… hvis det er behov for det». Operatøren