NOU201220120014000DDDPDFS

70 NOU 2012: 14
Kapittel 5 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
konsekvens, noe som naturligvis inneholder
svært mange metodevalg som kan gjøres til gjenstand
for diskusjon.
Like fullt viser nasjonalt risikobilde med dette
at myndigheter på alle nivåer må planlegge for et
vidt spenn av risikoer, fra naturhendelser og storulykker,
og miljøangrep til andre tilsiktede
angrep, på tvers av mange samfunnssektorer.
Når det gjelder terrorangrep, er det knyttet
stor usikkerhet til risikoen, først og fremst som
følge av at det er vanskelig å kartlegge menneskers
vilje, men også fordi konsekvensene ved et
angrep kan være svært ulike i art og omfang.
Denne usikkerheten er beskrevet slik av DSB:
«Det er stor usikkerhet knyttet til vurderinger
av risiko for tilsiktede handlinger, særlig knyttet
til sannsynligheten for at slik handling vil
finne sted. [….] Konsekvensvurderingene
avhenger av hvordan scenarioet er utformet,
blant annet angrepets omfang, antallet, måte,
tidspunkt for gjennomføringen osv.» 14
5.3 Overordnede prinsipper
Til grunn for alt sikkerhets- og beredskapsarbeid
ligger prinsippene: ansvar, nærhet og likhet.
Ifølge regjeringen innebærer ansvarsprinsippet
at «den etat som har ansvar for et fagområde i
en normalsituasjon, også har ansvaret for å håndtere
ekstraordinære hendelser på området».
Hovedregelen er at det enkelte departement,
direktorat og annen statlig myndighet har ansvaret
for beredskapen og krisehåndteringen på sitt
område. Likhetsprinsippet innebærer at den organisasjon
man opererer med under kriser, bør ligne
mest mulig på den organisasjonen man har til daglig.
Begrunnelsen er at så vel individer som organisasjoner
fungerer best, ikke minst under press,
når de kan løse sine arbeidsoppgaver i henhold til
kjente prosedyrer og regelverk. Nærhetsprinsippet
tilsier at kriser skal håndteres på et lavest mulig
organisatorisk nivå. Her legger man til grunn at
13
Gjennom den såkalte Internkontrollinstruksen presiserte
regjeringen at beredskapsarbeidet i offentlig sektor skal
baseres på en systematisk arbeidsmetode, jf. kgl.res. av 3.
november 2000, Instruks om internkontroll og systemrettet
tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet nr. 3. JDs tilsyn tar, i
henhold til stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet,
som utgangspunkt at såkalte risiko-, trussel- og sårbarhetsvurderinger
skal utgjøre et felles planleggingsgrunnlag for
beredskap og krisehåndtering på alle nivåer i samfunnet på
tvers av sektorene, jf. St.meld. nr. 22 (2007–2008), s. 16
14
Nasjonal sårbarhets- og beredskapsrapport (NSBR) 2011, s.
45.
de som står nærmest til å hjelpe, normalt vil yte
den raskeste og mest målrettede assistansen. 15
I tillegg har regjeringen, etter 22/7, innført et
fjerde prinsipp om samvirke. Samvirkeprinsippet
stiller «krav til at myndighet, virksomhet eller etat
har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig
samvirke med relevante aktører og virksomheter i
arbeid med forebygging, beredskap og krisehåndtering».
16
Innføring av samvirkeprinsippet medfører
ingen endring i de tre øvrige prinsippene; ansvar,
nærhet og likhet.
5.4 Forebyggende tiltak
Primærforebygging: Tiltak for å hindre
radikalisering og voldelig ekstremisme
Årsaksbildet bak radikalisering og vilje til voldsanvendelse
er komplekst og berører en rekke samfunnsområder.
De sosiale og politiske virkemidlene
for å motvirke dette er derfor mange og sammensatte.
Opplæringssektoren, helsesektoren og
barnevernstjenesten har alle viktige roller i dette
forebyggende arbeidet. Tilsvarende har justissektoren
en viktig rolle, blant annet gjennom politiets
kjennskap til personers kriminelle atferd, og gjennom
holdningsskapende arbeid. PST gjør også et
viktig forebyggende arbeid ved å følge med på
miljøer der det foregår radikalisering. Generelt
kan det sies at de samme aktørene som forebygger
kriminalitet og annen uheldig utvikling, også
må være oppmerksomme på radikalisering.
Regjeringen har den siste tiden lagt fram to
handlingsplaner knyttet til kriminalitetsforebyggende
arbeid. Dette er «Gode krefter – kriminalitetsforebyggende
handlingsplan – 35 tiltak for økt
trygghet», som ble lagt fram høsten 2009. Grunnsteinene
i denne handlingsplanen er: Tidlig intervensjon,
styrket kunnskapsforankring og styrket
samarbeid. Planens hovedfunksjon er å styrke
samarbeid og samhandling på alle nivåer og på
alle områder.
Den 1. desember 2010 la regjeringen fram en
særskilt handlingsplan for forebygging av radikalisering
og voldelig ekstremisme kalt «Felles trygghet
– felles ansvar». Planen inneholder 30 tiltak
innenfor områdene: «økt kunnskap og informasjon,
styrke myndighetenes samhandling, styrket
dialog og økt involvering, støtte til sårbare og
15 St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet. Veien til et
mindre sårbart samfunn, jf. St.meld. nr. 22 (2007–2008)
Samfunnssikkerhet. Samvirke og samordning, s. 10.
16 Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet, s. 39.