NOU201220120014000DDDPDFS

NOU 2012: 14 449
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 19
Kapittel 19
Kommisjonens avsluttende observasjoner og anbefalinger
Nok en gang er det behov for å slå fast at det er
gjerningsmannen, og ingen annen, som har skylden
for tap av 77 umistelige menneskeliv, for
fysiske og psykiske skader og for store materielle
ødeleggelser.
Kommisjonens oppgave har vært å vurdere
om samfunnets evne til å avverge, beskytte seg
mot og håndtere angrepene var god nok, og legge
et grunnlag for samfunnsmessig læring etter tragedien.
Mye fungerte godt 22/7, men på viktige områder
sviktet det. Vi må holde fast ved alt som fungerte,
og dette må utvikles videre. Der det sviktet,
er det vårt felles samfunnsansvar å trekke lærdommer
og iverksette endringer.
Ett år med 22/7 har gjort sterke inntrykk:
Kommisjonen har snakket med mennesker som
mistet sine nærmeste. Vi har lyttet til personer
som må leve med alvorlige skader, og ungdommer
som har opplevd en ufattelig grusomhet. Vi
har også møtt svært mange av dem som var involvert
i den dramatiske jakten på gjerningsmannen,
i det omfattende og krevende arbeidet med å
redde liv og helse og i å løse de andre store utfordringene
som samfunnet ble påført. Tusenvis ble
sterkt rammet og berørt. Mange vil bære 22/7
med seg resten av livet.
Gjennom arbeidet har kommisjonen løpende
stilt noen enkle, men fundamentale spørsmål. For
det første: «Hva skjedde?» Ved analyse av dokumenter,
befaringer, rapporter, møter, foto, film,
tekniske data og forklaringer fra de mange involverte
har kommisjonen gradvis etablert en inngående
forståelse av hendelsesforløpet.
Kommisjonen har valgt å inkludere mange
detaljer i rapporten. Av og til kan en så sammensatt
framstilling føre til at vesentlige forhold og
mindre viktige enkeltheter blir stående side om
side. Det kan være vanskelig å ha nærhet til alle
detaljer, og samtidig ha kritisk distanse og tegne
et oversiktlig helhetsbilde. Av hensyn til de
mange som har sterke og legitime behov for svar,
og for å komme til bunns i problemstillingene, har
vi likevel sett det som nødvendig å forholde oss til
et høyt detaljnivå. Det som er uvesentligheter for
noen, er helt sentrale observasjoner for andre.
Denne grundige gjennomgangen har fått kommisjonen
til å konkludere slik:
– Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha
vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av
allerede vedtatte sikringstiltak.
– Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt
mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset
tidligere 22/7.
– Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre
nye angrep og redusere skadevirkningene
burde ha vært iverksatt 22/7.
– Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og
pårørende i akuttfasen på en god måte.
– Regjeringens kommunikasjon til befolkningen
var god. Departementene maktet å videreføre sitt
arbeid på tross av skadene.
– Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen
før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke
grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.
En samlet, helhetlig framstilling av hva som
skjedde 22/7, har etter kommisjonens oppfatning
en stor verdi i seg selv. Det kan bidra til en felles
forståelse av hvordan samfunnet håndterte situasjonen,
og fjerne grunnlag for unødige spekulasjoner.
Likevel ligger den viktigste kilden til læring i
kommisjonens andre hovedspørsmål: Hvorfor ble
håndteringen slik den ble? I gjennomgangen av
angrepet på regjeringskvartalet har vi blant annet
spurt: Hvorfor var det mulig å parkere en bil utenfor
høyblokka? Hva var de bakenforliggende årsakene
til at Grubbegata ikke var stengt? Hvorfor
var det ikke iverksatt flere midlertidige sikkerhetstiltak?
Tilsvarende når det gjelder massakren på
Utøya: Hvorfor ble ikke gjerningsmannen stanset
før han kom til øya? Hva forhindret politiet fra å
komme tidligere, og hvorfor ble det slik?