NOU201220120014000DDDPDFS

tene ble formidlet fra Helsedirektoratet til fylkesmennene.
For de rammede i regjerningskvartalet
tok det lengre tid å etablere oversikt, og kommunene
fikk ikke tilsendt lister via den samme kanalen.
I store kommuner kan det derfor ha vært vanskelig
for det offentlige hjelpeapparatet å skaffe
seg oversikt over berørte som ikke selv har gitt
seg til kjenne.
Kommisjonen mener det kan være ønskelig
med et rammeverk, for eksempel ved at en forskriftsfester
kravet om psykososiale kriseteam i
kommunene. Dette vil kunne forbedre kommunenes
innsats ytterligere, samt sikre at de rammede
får god oppfølgning uavhengig av hvor i landet de
bor.
Store samlinger
Det er blitt gjennomført flere nasjonale og regionale
samlinger i Helsedirektoratets regi for etterlatte
og øvrige rammede etter hendelsene 22/7. I
KAMEDOs rapport stilles det spørsmål ved dette,
fordi kunnskapsgrunnlaget om effekten av slike
samlinger er begrenset. Ettersom kunnskapsgrunnlaget
er begrenset, bør vitenskapelig forskning
og evaluering være koblet til gjennomføring
av samlingene, slik at man kan klarlegge hvilke
eventuelle effekter samlingene har på lengre
sikt. 84 Kommisjonen er kjent med at helsemyndighetene
har initiert slik forskning.
Forskjellsbehandling
Noen kritiske røster har framhevet urettferdigheten
i at de som ble direkte berørt av terrorhandlingene
22/7, får mye mer oppmerksomhet og oppfølgning
enn andre som utsettes for store traumer,
tap eller overgrep. For den enkelte er tapet eller
traumet like stort, men begivenhetene 22/7 skaket
hele nasjonen dypt. Det er derfor ikke til å
unngå at de berørte får mer offentlig oppmerksomhet.
Kommisjonen finner imidlertid grunn til
å minne om at den norske helsetjenesten er tuftet
på et grunnleggende prinsipp: Det er et menneskes
medisinske behov som skal bestemme hva
slags behandling og oppfølgning det får, uavhengig
av hva som er årsaken.
84
Jf. KAMEDO-rapport 98, i delen «Diskussion», «Psykosocialt
stöd».
NOU 2012: 14 197
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 9
9.4 Registrering av overlevende og
identifisering av skadde
Problemer med navnelister på Sundvolden
Overlevende fra Utøya ble brakt til Sundvolden
Hotel og ulike sykehus i østlandsområdet, og politiet,
helsepersonell og frivillige måtte deretter forsøke
å identifisere og registrere dem. Det ble ikke
foretatt noen identifikasjon av pasientene på skadestedet
eller samleplassene før de ble sendt
videre, blant annet for å sikre god flyt gjennom
samleplass og unngå flaskehalser med opphoping
av skadde og uskadde på samleplassene. Dette
medførte at politiet måtte framskaffe navnelister
fra hvert enkelt sykehus.
På Sundvolden Hotel ble registreringen av de
overlevende gjort for hånd med penn og papir til å
begynne med, og det ble ikke sikret at man fikk
fullstendig informasjon fra de registrerte. Etter
hvert fikk man tilgang til datamaskin, og de noe
ufullstendige listene ble overført til Excel-ark.
Det er politiet som har ansvar for å registrere
savnede ved ulykker og katastrofer. Kommisjonen
mener registreringen på Sundvolden ikke var
godt organisert, og det var ikke klart hvem som
skulle gjøre dette arbeidet, eller hvordan det
skulle gjøres. Først satt personell fra kommunen
og registrerte, etter hvert kom politiet inn i arbeidet.
Frivillige og Sivilforsvaret var også involvert i
registreringen. Kommisjonen bemerker at det var
et riktig initiativ av kommunen å starte registreringen
umiddelbart når politiet ikke var tilgjengelig
for å ta fatt på det.
Kommisjonen mener informasjonen om de
overlevende burde vært registrert direkte inn i
et datasystem, for eksempel politiets DIR-system
85 eller et annet hensiktsmessig funksjonelt
registreringssystem. Kommisjonen er kjent med
at det er enkelte svakheter ved DIR-systemet, og
at entusiasmen for implementeringen av systemet
i politietaten derfor har vært lav. Kommisjonen
har intet grunnlag for å anbefale hvilket system
politiet bør velge, men det må snarest implementeres
et registreringssystem som politimannskaper
får opplæring og øving i å bruke. Systemet
må være lett tilgjengelig for å kunne tas i
bruk ved katastrofer.
Kommisjonen vil også framholde at det er nødvendig
at temaene registrering av overlevende,
drift av pårørendesenter og generell pårørende-
85 DIR: Disaster Involved Registration, datasystem for politiets
håndtering av personopplysninger ved ekstraordinære
hendelser og kriser med mange berørte.