NOU201220120014000DDDPDFS

prosjekt som i begynnelsen ble framhevet som så
viktig å prioritere, både av de med kunnskap om
sikkerhet og beredskap og av regjeringen, ikke i
større grad prioritert?
Idet styring og ledelse fra FAD sviktet, har det
for kommisjonen også vært viktig å se nærmere
på hvorfor ikke SMK og/eller JD som begge
hadde tilhold i høyblokka i større grad fulgte opp
og var pådriver i gjennomføringen.
For kommisjonen framstår hovedårsaken å
være at budskapet som ble formidlet i POD-rapporten
om regjeringens sårbarhet og behovet for
økt sikring, ikke reelt sett var sunket inn hos
mange. Det synes å ha vært en manglende erkjennelse
av risikoen som forelå ved at tiltakene ikke
ble implementert. Med en større erkjennelse av
risikoen framstår det som lite sannsynlig at et prosjekt
som så klart viste en uakseptabel sårbarhet,
skulle ta over sju år å gjennomføre.
Det har blitt lagt for stor vekt på det faktum at
det ikke forelå en konkret trussel. Flere kommisjonen
har snakket med, har forklart at «dersom
PST hadde vurdert trusselen som akutt, ville
gaten vært stengt av politiet». Prosjektlederen har
overfor kommisjonen forklart at han var overbevist
om at etterretningen i Norge ville avsløre en
trussel, og at det da ville være tid til å iverksette
en forhøyet beredskap. 168 Så lenge det ikke forelå
en slik konkret trussel, ble ikke risikoen vurdert
som prekær, og ingen så behov for å påskynde
prosessen ytterligere, eventuelt treffe kompenserende
tiltak.
En manglende erkjennelse av risikoen antas å
ha bidratt til at verken statsministeren, noen av
statsrådene eller noen i den administrative ledelsen
satte spørsmål om manglende framdrift, alternative
fremgangsmåter og kompenserende tiltak
på dagsorden.
FAD så tidlig at mothensyn som miljø, samferdsel
og konsekvenser for publikum kunne bli
en utfordring for gjennomføringen. Med tanke på
POD-rapportens beskrivelse av hvor viktig det var
å få gjennomført stenging av gaten, synes staten å
ha vært overraskende passiv i sitt forsøk på å
påskynde reguleringsprosessen i den innledende
fasen. Også sammenlignet med andre tiltakshavere
har staten vært passiv. Respekten for lokaldemokratiet
og et ønske om ikke å skape politisk uro
har gått på bekostning av virksomhetens og de
ansattes sikkerhet.
Også et overdrevent hemmelighold antas å ha
bidratt til at gjennomføringen tok lengre tid enn
det som var forventet i oppstarten. Et slikt pro-
168 Forklaring, avdelingsdirektør i FAD 8. februar 2012.
NOU 2012: 14 443
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 18
sjekt må nødvendigvis underlegges sikkerhetstiltak,
og de mest sensitive forhold må graderes. Det
synes imidlertid å ha vært et større hemmelighold
enn det som ut fra rene sikkerhetshensyn
var nødvendig.
POD-rapporten og gjennomføringen av tiltakene
var høyt gradert og således underlagt streng
taushetsplikt og fordelt etter «need to know» -prinsippet.
Ytterst få var kjent med rapportens innhold
og de analyser som der var gjort, og ytterst få fikk
orientering om framdriften. Det ble også i helt
begrenset grad drøftet utfordringer og kryssende
hensyn i mer uformelle møter.
Graden av hemmelighold antas å ha medført
at prosjektet ikke fikk den oppmerksomhet og prioritet
som man i utgangspunktet skulle forvente.
At hele prosjektet var høyt gradert, antas å ha
bidratt til den manglende forståelse av sårbarhet
og risiko som var i kommunen ved at gaten ikke
ble stengt. Planprosessen, også politidirektørens
møte med byutviklingskomiteen, var offentlig,
noe som la bånd på kommunikasjonen.
Også organiseringen av prosjektgjennomføringen
i Statsbygg bar preg av overdrevent hemmelighold.
Som følge av at få skulle kjenne til prosjektet,
også internt i Statsbygg, og at prosjektet
ble styrt direkte fra FAD ble ikke de vanlige prosjektstyringsverktøy
og rutiner anvendt.
Verken ledelsen i FAD eller SMK synes ved
oppstarten av prosjektet, eller ved regjeringsskiftet
i 2005, å ha tatt inn over seg de problemer overdrevent
hemmelighold rundt prosjektet ville
kunne medføre. Den administrative ledelse i FAD
sørget ikke for at nye statsråder i FAD, som hadde
det konstitusjonelle ansvaret for å følge opp prosjektet,
ble gjort kjent med hele prosjektet. Statsrådene
fikk ikke en grundig innføring i de sårbarhetsanalyser
som var gjennomført, og de utfordringer
som lå i gjennomføringen av tiltakene.
Statsrådene i FAD ble dermed ikke satt i stand til
fullt ut å ta sitt ansvar. Når det gjelder øvrige svakheter
i departementets arbeid med sikkerhet og
beredskap som statsråd Aaserud ble satt inn i,
viste hun handlekraft og tok affære.
På tross av den klare rolle- og ansvarsfordeling
som skjedde innledningsvis i prosjektet, viser
saksbehandlingen at det også over tid fant sted en
tiltakende ansvarspulverisering. Dette har etter
kommisjonens syn også påvirket framdriften.
SMKs sterke engasjement de to første årene kan
utilsiktet ha bidratt til å passivisere JD, og til dels
ledelsen i FAD. 169 Som vi har sett, fulgte ikke
ledelsen i FAD i tilstrekkelig grad opp det ansvar
de var tildelt for å lede prosjektet, og JD tok ikke
rollen som pådriver. Da SMK trakk seg tilbake,