NOU201220120014000DDDPDFS

222 NOU 2012: 14
Kapittel 10 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
der utpeker stabsleder fra Politiavdelingen eller
Beredskaps- og redningsavdelingen alt etter krisens
art. Stabsleder gis fullmakt til å utpeke øvrig
personell og er ansvarlig for stabens virksomhet. 63
I ettertid har departementets administrative
ledelse forklart at man i den aktuelle situasjonen
med ødelagte kontorer, begrenset IKT-støtte og
mange medarbeidere på ferie fant det mest hensiktsmessig
og fleksibelt å holde fast ved departementets
ordinære linjeledelse. Dette desto mer
fordi mange av de personene som ville ha inngått i
kriseorganisasjonen, var på plass i FD kort tid
etter eksplosjonen. Den administrative ledelsen
vurderte det slik at det, med de betydelige logistikkutfordringene
man sto overfor i lånte lokaler,
var lite å vinne på å etablere krisestab i tillegg til
den de facto kriseledelsen som var på plass. 64
Justisminister Storberget, på sin side, var overbevist
om at departementet hadde satt stab. 65
Beslutningen om ikke å sette stab er blitt kritisert
blant annet av KSE, som i sin evalueringsrapport
framholder at KSE «opplevde det som svært
utfordrende at Justisdepartementet ikke formelt
etablerte kriseledelse og krisestab». Dette fikk
angivelig en rekke uheldige konsekvenser. KSE
måtte i praksis «ivareta flertallet av stabsfunksjoner
i lederdepartementet fremfor å støtte lederdepartementets
kriseorganisasjon som forutsatt i konseptet
for sentral krisehåndtering og i departementets
egen kriseplan». Savnet av flere sentrale ledere og
av adekvat saksbehandlerkapasitet i JD beskrives
som «betydelig». Resultatet var at KSEs kapasiteter
ble sterkt presset, og at viktig informasjon ble formidlet
i ulike linjer og med svært varierende grad
av notoritet. Sist, men ikke minst, greide JD på
grunn av dette ikke å formulere tydelige bestillinger
til KSE. Enheten måtte i stedet selv etter beste
evne identifisere nødvendige bidrag – noe man
opplevde lå utenfor enhetens oppdrag. Problematikken
knyttet til underbemannet kriseledelse i JD
var for øvrig blitt påpekt av KSE så sent som etter
flommen sommeren 2011. 66
63 JD, «Justisdepartementets plan for håndtering av kriser»,
revidert 1. mars 2010, 22JK, j.post 175.
64 Forklaring Østgaard 1. juni 2012; forklaring, Ruud 6. juni
2012. Se også JD til 22JK, «Håndteringen av 22.07 i sentralforvaltningen»,
5. januar 2012, 22JK, j.post 347.
65 Forklaring Storberget 7. juni 2012. Misforståelsen oppsto
ved at Storberget kort tid etter eksplosjonen i regjeringskvartalet
mottok en SMS fra en medarbeider i JD som opplyste
at «UD har satt krisestab». Fordi han like i forveien
hadde fått opplyst at JDs administrative ledelse ville etablere
seg i UDs lokaler, tolket han dette som at det var den
som hadde satt stab der (og ikke UD).
66 KSE, «Krisestøtteenhetens interne gjennomgang etter terrorangrepet
22. juli 2011», 20. oktober 2011, 22JK, j.post 244.
Også RKR har i ettertid pekt på «viktigheten
av at lederdepartementet mobiliserer nødvendige
ressurser for å ivareta alle departementets roller i
krevende krisesituasjoner samt ha nødvendige
kapasiteter og kompetanse for å kunne ivareta de
funksjoner som er tillagt lederdepartementsrollen
ved sentral krisehåndtering». 67
Den daværende departementsråden har forklart
kommisjonen at han stiller seg uforstående
til kritikken. Han opplyser at han sto i løpende
kontakt med medarbeiderne i KSE under krisen,
uten at de tok opp de angivelige problemene med
ham underveis. Etter hans oppfatning ville det
være lite hensiktsmessig å etablere stab; det
kunne tvert imot ha blitt en forsinkende faktor i
den innledende krisehåndteringen. Den akutte
krisen gikk dessuten raskt over, noe som innebar
at krisestab ble mindre relevant. Stab var heller
ikke hensiktsmessig i lys av det som utover kvelden
22/7 og i de påfølgende dagene framsto som
hovedutfordringen: å reetablere departementet i
nye lokaler og sikre den videre drift. Assisterende
departementsråd har framført lignende synspunkter
overfor kommisjonen, både i sin muntlige forklaring
og i et overlevert notat. 68
Kommisjonen forstår at det i den aktuelle situasjonen,
og med det personell som var tilgjengelig,
kan ha fortonet seg som lite hensiktsmessig å etablere
krisestab. Samtidig har kommisjonen vanskelig
for å se det fornuftige i at lederdepartementet
setter til side departementets eget kriseplanverk
i en krise av så åpenbar alvorlig karakter.
Det ble til sammen gjennomført seks møter i
RKR i forbindelse med terrorangrepene i Oslo og
på Utøya: fredag 22/7 kl. 18.30 – 19.30 og 22.30 –
24.00; lørdag 23. juli kl. 08.00 – 09.30 og kl. 18.30 –
21.00; søndag 24. juli kl. 16.00 – 17.45 og mandag
25/7 kl. 20.00 – 22.00.
Møtene i RKR har en innarbeidet struktur
med fem faste dagsordenpunkter pluss «eventuelt».
De faste punktene er: deltakelse, vurdering
av lederdepartement, situasjonsrapport, mediebildet
og strategiske oppfølgningspunkter.
Situasjonsrapporteringen var det viktigste og
mest omfattende punktet på agendaen. Her informerte
POD om etterforskningen av terrorhendelsene
og pågripelsen av gjerningsmannen, mens
PST etter hvert redegjorde for trusselbildet og
behovet for eventuelle sikkerhetstiltak. Videre ga
67 KSE, «Sammenfatning av Regjeringens kriseråds interne
gjennomgang etter terroranslaget 22. juli 2011», 11. januar
2012, 22JK, j.post 358.
68 Forklaring Ruud 6. juni 2012, forklaring Østgaard 1. juni
2012 og notat fra Østgaard, overlevert kommisjonen i forbindelse
med hans forklaring, vedlegg til forklaringen.