NOU201220120014000DDDPDFS

en stor, godt trent og utrustet politistyrke til
Utøya. Utfordringene viste seg å ligge i ledelse og
kommunikasjon, i mye større grad enn i mangel
på innsatspersonell.
Vi ser det som for enkelt bare å peke på behovet
for mer ressurser og økt bemanning i seg selv.
22/7 bør ikke alene være dimensjonerende for
politietaten, men erfaringen bør inngå som en viktig
del av et bredere kunnskapsfundament for å
oppnå forbedring. Kommisjonen har derfor innhentet
store mengder data fra politietaten, og søkt
å sette våre anbefalinger inn i en større analytisk
sammenheng.
Flere av kommisjonens anbefalinger vil både
kreve investeringer og medføre kostnader. Samtidig
peker vi også på områder med mulighet for
besparelser og kvalitetsgevinster.
Ett eksempel er knyttet til ledelse og styring
av politiets ressurser. Våre undersøkelser viser at
samfunnets behov for politioperative tjenester, statistisk
sett, er ganske forutsigbart, men at politietaten
i liten grad har nyttiggjort seg denne kunnskapen
til å planlegge og styre personellets tjenestetid.
Først når etaten og den enkelte politimester
arbeider mer med analyse av oppgavetilfang og
ressurssetting samt utnytter dette i sin ledelse, gir
det mening å diskutere om bemanningen i dag er
for lav.
Et annet eksempel er kapasiteten PST har for å
oppfylle sitt oppdrag, og de forventninger samfunnet
har til tjenesten. Etteretnings- og sikkerhetstjenester
vil alltid være ressursbegrenset. Vår
gjennomgang indikerer imidlertid at PST, gjennom
sterkere ledelse og bedre arbeidsprosesser,
selv har et potensial for effektivisering.
Før man kan ta nærmere stilling til bemanning
og generell ressurssituasjon, må Justis- og beredskapsdepartementet,
politietaten og PST derfor, i
vesentlig større grad enn hittil, foreta prioriteringer,
sette mål for sikkerhets- og beredskapsoppgavene,
styre de betydelige personalressursene de
faktisk besitter, og følge opp at det oppnås resultater.
Dette krever lederskap.
Å vedta økte bevilgninger er det enkleste å få
til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre
og mer grunnleggende endringer – i holdninger,
lederskap og kultur – må utvikles over tid. Nettopp
derfor er det kommisjonens syn at disse fortjener
oppmerksomhet først. Der det pekes på
behov for økte bevilgninger, må det samtidig sikres
at ressursene styres bedre enn hittil, slik at
beredskapen faktisk økes.
NOU 2012: 14 451
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 19
19.2 Evnen til å erkjenne risiko og lære
av øvelser
Profesjonell forebygging og håndtering av alvorlige
hendelser forutsetter at de ansvarlige utvikler
kunnskap om de risikoer de står overfor, og aktivt
innretter sin atferd deretter. Risikoforståelsen ligger
til grunn for hvilke tiltak som iverksettes, og
er dimensjonerende for den sikkerhet og beredskap
samfunnet velger å ha.
God risikoforståelse utvikles over tid, ved at
det opparbeides kunnskap om hvor sannsynlig det
er at ulike situasjoner vil forekomme, og konsekvensene
av ulike utfall. Det er krevende å fullt ut
ta inn over seg og gjennomføre tiltak knyttet til å
forhindre verste fall-scenarioer, og planlegge konstruktiv
respons på lite sannsynlige hendelser.
Grunnsikring må være på plass, og i arbeidet med
risiko må man ikke bare ta inn over seg historiske
erfaringer, men også ta høyde for overraskelser
og usikkerhet.
Etter kommisjonens syn har Norge de senere
år etablert en sikkerhets- og beredskapslovgivning
som i hovedsak er oppdatert, og et myndighetsapparat
med rimelig tydelig ansvarsfordeling
for forebygging, avvergelse og håndtering av terrorangrep.
Kommisjonen ser likevel at evnen til å
ta og følge opp dette ansvaret varierer mellom etatene
og aktørene, både i forebyggingsfasen og i
krisehåndteringen 22/7. Ulik forståelse – eller,
mer presist: ulik erkjennelse av risiko og sårbarhet
– framstår som én viktig forklaring.
Vår gjennomgang har avdekket en rekke forhold
der risikoerkjennelsen ikke var tilstrekkelig.
Noen eksempler kan illustrere dette:
– Det var undervurdert at soloterrrorisme – der
en person opererer alene – kunne forvolde så
mye skade.
– Politiets beredskap, også i store kriser, er
basert på at det lokale politidistrikt, uansett
størrelse, håndterer situasjonen. Bemanningen
på operasjonssentralene er begrenset. Til
tross for at erfaring og gjentatte øvelser har
pekt på at dette er sårbart, er ikke situasjonen
endret. Varsling og mobilisering av personell
er mer basert på tilfeldigheter enn på beredskapsordninger.
Sårbarheten har vært kjent og
akseptert, men neppe risikoen.
– Til tross for at Norge er et land med stor utbredelse
av våpen, inklusive våpen med høy kapasitet,
er registreringen av våpen mangelfull, og
kontrollreglene for eierskap blir usystematisk
håndhevet. Kontrollen er dermed svakere, og
risikonivået høyere, enn forutsatt.