NOU201220120014000DDDPDFS

238 NOU 2012: 14
Kapittel 10 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
Da statsministeren få minutter senere ga sitt
første radiointervju, la han vekt på mye av det
samme. «Alt settes inn på å hjelpe de som er
skadd og rammet,» uttalte han. Intervjueren
fulgte opp med å spørre om bombeangrepet
kunne være knyttet til den norske militære innsatsen
til støtte for opprørerne i Libya. Stoltenberg
svarte at dette var noe han overhodet ikke ville
spekulere i. Det viktigste for øyeblikket, la han til,
var «at alt redningspersonell gjør alt de kan for å
hjelpe mennesker, at vi har løpende kontakt med
politi, helsemyndighetene og andre som gjør hva
de kan, og så vil vi informere og orientere så raskt
vi vet mer». Han avsluttet med å si at regjeringens
kriseråd var innkalt til møte, og at en rekke statsråder,
inkludert medlemmene av regjeringens sikkerhetsutvalg,
var i ferd med å samles i Oslo. 137
Stoltenberg ble intervjuet igjen en snau halvtime
senere, denne gang av TV 2. Han bekreftet at
han var uskadd og i sikkerhet, og gjentok det som
nå var i ferd med å utkrystallisere seg som statsministerens
sentrale krisebudskap til det norske
folk: at hans tanker først og fremst gikk til dem
som var direkte rammet, og deres pårørende; at
alt som kunne gjøres for å hjelpe de skadde og
begrense skadeomfanget, ble gjort. Han opplyste
videre at han skulle ha et møte med justisministeren,
forsvarsministeren og utenriksministeren
senere på kvelden, og at det ville bli avholdt et
møte med hele regjeringen neste dag. «Regjeringen
og de ansvarlige statsrådene jobber med
denne saken løpende,» forsikret han. 138
På dette tidspunkt var statsministeren blitt
varslet om at flere kunne være såret eller drept på
AUFs sommerleir, men at det rådet stor usikkerhet
omkring omfanget av tragedien. 139 Han valgte
likevel å avslutte intervjuet med å si at det nå også
kom urovekkende opplysninger om skyting på
Utøya.
Statssekretær Amundsen var kjent med den
dramatiske utviklingen på AUF-sommerleiren da
han kl. 19.10 tok av fra Evenes lufthavn med kurs
for Oslo. Han brukte flyturen til å utarbeide et
utkast til overordnet budskap for regjeringens
137 Stoltenberg til NRK, cirka kl. 17.30, 22/7, publisert hos
NRK.no 16. februar 2012 kl. 17.44.
138 TV 2 Nyhetskanalen kl. 17.56.35.
139 De første meldingene om tragedien på Utøya nådde SMK
allerede kl. 17.30, snaut ti minutter etter at massakren
begynte. Kl. 17.43 ringte AUF-leder Eskil Pedersen til politisk
rådgiver Fossum Beyer, som omgående varslet statsministeren.
To minutter senere ble Stoltenberg oppringt av
visepolitimester Andresen, som bekreftet at det ble skutt
på Utøya, men at tallet på drepte og sårede var usikkert.
SMK, «Hendelseslogg: Bombeangrepet i regjeringskvartalet
og angrepet på Utøya 22. juli 2011», 22JK, j.post 619.
utadrettede kommunikasjon. Da han et par timer
senere ankom til statsministerboligen, tok han til
orde for et todelt budskap. Dels anbefalte han at
man måtte gi en entydig beskjed til den eller dem
som sto bak ugjerningene: Vi lar oss ikke knekke
eller bombe til taushet. Dels måtte det gis et budskap
til et angrepet folk som ville inngi håp, trygghetsfølelse
og forvissning om at krisen ble håndtert
på beste måte av ansvarlige myndigheter. 140
En vanskelig avveining gjaldt hvordan statsministeren
skulle karakterisere de brutale ugjerningene.
Hvilke ord var best egnet til å oppsummere
de sterke og sammensatte følelsene som terroranslagene
hadde utløst på alle nivåer i det norske
samfunn? Etter grundig overveielse samlet
man seg om at statsministeren skulle kalle angrepene
«sjokkerende, blodige og feige». Enkelte
medarbeidere var bekymret for at dette kunne bli
for sterk kost, og for at ordene ville kunne bidra til
å skape mer frykt og utrygghet. Stoltenbergs vurdering
var at det, med hans egne ord, «ikke ville
tjene noen hensikt å pakke inn virkeligheten».
Dette synet ble lagt til grunn for all videre kommunikasjon
om 22/7 fra regjeringens side. 141
Møtene i RKR ble i noen grad brukt til å koordinere
kommunikasjonshåndteringen i regjeringsapparatet.
Arbeidet ble vanskeliggjort av underskuddet
på oppdatert, verifisert informasjon. Ved
SMK satt man med en følelse av å være «bakpå» i
forhold til mediene. Uverifisert informasjon tilfløt
dessuten den politiske ledelsen gjennom uformelle
kanaler. Dette førte til vanskelige avveininger
med hensyn til når man skulle gå ut med kommentarer,
og hvor mye man skulle gå ut med av
informasjon.
Statsministeren ga i sin forklaring til kommisjonen
flere eksempler på dette. I de første timene
etter terrorangrepet i Oslo refererte han i sine
offentlige uttalelser konsekvent til «eksplosjonen»,
også lenge etter at de fleste visste at det
dreide seg om en bombe. Han skulle gjerne sett at
politiet på et tidligere tidspunkt kunne bekreftet at
det dreide seg om bombeeksplosjon. Tilsvarende
fant han det frustrerende at det i timevis ikke var
samsvar mellom de anslag over drepte på Utøya
som politiet opererte med, og de opplysninger
hans medarbeidere og regjeringskolleger mottok
per telefon og SMS fra berørte og pårørende. Han
opplevde det som en utfordring at viktig informasjon
kom ut i mediene før den ble formidlet til
regjeringen. Problemet var at den sene og ufull-
140 Opplyst i samtale med H.K. Amundsen 2. juli 2012.
141 Jens Stoltenberg, «Ord er ikke bare ord», Dagens Næringsliv,
31. desember 2011.