NOU201220120014000DDDPDFS

utsatte personer.» Gjennom denne handlingsplanen
ønsket regjeringen å sikre et helhetlig grunnlag
for koordinering av samfunnets tiltak innenfor
denne delen av kriminalitetsforebygging.
Samordning på lokalt nivå, særlig mellom det
lokale politidistrikt og ulike kommunale etater er
utfordrende fordi de aktuelle aktørene befinner
seg på ulike forvaltningsnivåer og innenfor ulike
sektorer og profesjoner. Det er derfor etablert to
samarbeidsordninger på lokalt nivå: Politirådet og
Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende
tiltak (SLT). Hensikten er å skape et forum for
informasjons- og erfaringsutveksling, økt oppmerksomhet
rundt forebyggende tiltak samt
utvikling av ulike koordinerende tiltak. Etablering
av Politirådet og SLT er frivillig, og langt fra alle
kommuner har valgt en slik ordning.
I tillegg til et samspill mellom et bredt spekter
av myndighetsområder har det sivile samfunn en
viktig rolle i arbeidet med å hindre radikalisering.
Det forebyggende arbeid som gjøres i barnehage,
skole, barnevern, helsevesen og politiet, avhenger
i stor grad av et samarbeid med, og en årvåkenhet
fra befolkningen. Venner, familie, naboer og kolleger
må melde sin bekymring og samarbeide, slik
at myndighetene settes i stand til å iverksette tiltak.
Det er i denne forbindelse opprettet et nettsted,
www.radikalisering.no, hvor enkeltpersoner
kan få informasjon om hvordan de kan melde fra
om sin bekymring.
Internett og ulike sosiale medier medfører at
ingen behøver å føle seg alene med sine ekstreme
synspunkter, og mye radikalisering ser ut til å skje
her. Den teknologiske utvikling har vært omfattende
og gått raskt. Spørsmålene som oppstår i denne forbindelse,
er mange og vanskelige. Hva kan gjøres
for å motvirke at ekstremister bruker nettet som et
redskap for radikalisering og rekruttering? Bør
ekstremistisk innhold på Internett slettes? Og hvem
kan best håndtere ekstremismen på nett, myndigheter,
nettselskap, eller det sivile samfunnet?
Kommisjonen antar at det, på bakgrunn av
hendelsen 22/7, kan trekkes viktig lærdom i
arbeidet med å stanse radikalisering, og å hindre
at personer mister sine naturlige hemninger mot
vold.
Kommisjonens mandat retter seg imidlertid
ikke mot disse sidene av det forebyggende arbeid.
Kommisjonens mandat er å se på samfunnets
og myndighetenes evne til å «avdekke planer om
og avverge angrep». På medisinsk fagspråk kalles
dette «sekundær forebygging» – altså etter at
grunnproblemet har oppstått. Kommisjonen har
derfor valgt å se på myndighetenes og samfunnets
evne til å forebygge en terroraksjon når først én
NOU 2012: 14 71
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 5
eller flere personer er blitt radikalisert og har en
vilje til å bruke vold for å oppnå sitt politiske mål.
Sikring av skjermingsverdige objekter,
informasjon og personer
Sikring av skjermingsverdig informasjon, objekter
og personer er viktige tiltak i det forebyggende
arbeidet mot terrorisme. 17
Uavhengig av det konkrete trusselnivå pålegger
sikkerhetsloven den som eier eller på annen
måte råder over «skjermingsverdige objekter», å
beskytte dem med forebyggende sikkerhetstiltak.
18 «Skjermingsverdige objekter» er bygg og
installasjoner som er av en slik karakter at de «må
beskyttes mot sikkerhetstruende virksomhet av
hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller
andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser». 19
Blant annet fordi sikkerhetstiltak ofte kan ha
negative konsekvenser for åpenhet og funksjonalitet,
eller medføre store kostnader, legger loven
opp til en streng utvelgelse av skjermingsverdige
objekter.
Forebyggende sikkerhetstiltak består i å etablere
fysiske og tekniske barrierer for å hindre
eller redusere mulighetene for angrep, tiltak for å
avdekke om barrierer blir brutt eller forsøkt brutt,
samt tiltak for å redusere konsekvensene ved et
angrep. 20
Sikkerhetsloven slik denne opprinnelig lød,
hadde ingen nærmere bestemmelser om hvilke
objekter som skulle ansees som skjermingsverdige,
hvordan utvelgelsesprosessen skulle skje,
eller hvordan objektene skulle sikres. Utfyllende
bestemmelser ble gitt ved lovendring med tilhørende
forskriftsbestemmelser som trådte i kraft 1.
januar 2011. Sikkerhetsloven slik denne nå lyder,
pålegger alle departementene å gradere sikkerhetskravene
mellom objekter som er «viktige»,
«kritiske», og «meget kritiske». Objekter som blir
klassifisert som «meget kritisk» skjermingsverdig,
skal etter loven beskyttes slik at «tap av funksjon,
ødeleggelse og rettsstridig overtakelse
avverges». Tiltakene skal bestå av en kombinasjon
av «barrierer, deteksjon, verifikasjon og reaksjon».
21
17
Angrepene 22/7 var ikke rettet direkte mot skjermingsverdig
informasjon, og kommisjonen har derfor ikke hatt særskilt
søkelys på dette, annet enn der det er en naturlig del
av angrepene 22/7.
18
Jf. lov av 20. mars 1998 nr. 10, Lov om forebyggende sikkerhet
(sikkerhetsloven) § 17 b (tidligere sikkerhetsloven § 17).
19
Jf. sikkerhetsloven § 3 nr. 12.
20
Notat DNV til kommisjonen, 8. mars 2012.