NOU201220120014000DDDPDFS

Kommisjonens rapport
Innledningsvis gir vi en helhetlig og forenklet
framstilling av 22/7, og presenterer kommisjonens
mandat og arbeid.
Del II gir en bakgrunn. Først beskriver vi trusselsituasjonen
i Norge, slik denne har utviklet seg
de senere tiår fram til 22/7. Deretter gjør vi kort
rede for angrep i andre land gjennom de siste 20
år og peker på noen erfaringer fra disse. Til sist i
denne delen gir vi en innføring i norske myndigheters
organisering og ansvarsområder når det
gjelder beredskap og terror.
Del III beskriver angrepene 22/7, og hvordan
nødetatene og landets ledelse svarte på utfordringen.
Den klart største delen handler om politiaksjonene
og arbeidet med å vurdere og håndtere
faren for ytterligere angrep. Redningsaksjonen,
helsevesenets håndtering av de skadde og sentralmyndighetenes
og Hole kommunes psykososiale
oppfølging beskrives forholdsvis inngående, mens
vi av kapasitetshensyn i mindre grad har sett på
hver enkelt kommunes håndtering av de hjemvendte.
I denne delen belyses også den nasjonale
krisehåndteringen, arbeidet med å sikre drift i
regjeringsapparatet og myndighetenes kommunikasjon
med befolkningen. Til sist i del III beskriver
vi opplevelsene slik de mange direkte berørte
av tragedien har formidlet dem til kommisjonen
blant annet gjennom våre spørreundersøkelser.
Del IV ser på viktige sider ved beredskapen,
blant annet helikoptrenes og sambandsløsningenes
rolle 22/7. I tillegg gir vi her en bred gjennomgang
av nasjonale og lokale politistyrkers forutsetninger
for å respondere på angrep, samt styringsog
ledelsesutfordringene i Politi-Norge i den sammenheng.
Del V ser på evnen til å avverge og beskytte seg
mot angrep. Vi sammenholder gjerningsmannens
forberedelser med de sentrale barrierene samfunnet
har etablert for å forhindre angrep. Her går vi
inn på Politiets sikkerhetstjenestes (PSTs) arbeid
med å avdekke forberedelser til terror. Kunne
gjerningsmannens planer vært stanset? Vi ser på
samfunnets våpen- og eksplosivkontroll, før vi tar
for oss arbeidet med sikkerheten i regjeringskvartalet.
Del VI inneholder kommisjonens avsluttende
observasjoner og anbefalinger.
Observasjoner
Vår gjennomgang peker på en rekke kritikkverdige
forhold og betydelige behov for endring. Manglene
vi har avdekket, gjør samfunnet dårligere i stand til
NOU 2012: 14 15
Rapport fra 22. juli-kommisjonen Kapittel 1
å avdekke og avverge planer, og ikke i stand til å
beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan
gjøres. Dette førte til at håndteringen av 22/7 på
viktige områder ble for svak. Særlig bekymringsfullt
er det at flere av manglene har vært påpekt i
tidligere tilsyns- og revisjonsrapporter, uten at
disse har vært rettet opp.
Mange av de endringsbehov vi peker på som
nødvendige for å styrke evnen til å håndtere
terrorangrep, vil også styrke evnen til å håndtere
mindre krevende og mer hyppig forekommende
situasjoner. 22/7 var et eksepsjonelt angrep, og en
dag ulik alle andre dager, men lærdommene har
likevel en langt videre relevans.
Leseren må være forberedt på en stor detaljrikdom.
Det er på bakgrunn av dette grundige
helhetsbildet kommisjonen har konkludert med
følgende:
– Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha
vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av
allerede vedtatte sikringstiltak.
– Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på
Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt
mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset
tidligere 22/7.
– Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre
nye angrep og redusere skadevirkningene
burde ha vært iverksatt 22/7.
– Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og
pårørende i akuttfasen på en god måte.
– Regjeringens kommunikasjon til befolkningen
var god. Departementene maktet å videreføre sitt
arbeid på tross av skadene.
– Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus
kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen
før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke
grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde
ha avverget angrepene.
Tragedien 22/7 avdekker behov for mange slags
endringer: i planverk og regler, i disponering av
kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur,
prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets
holdninger. Noen av disse endringene vil kunne
vedtas av en myndighet. Det er de enkleste endringene
å få til, hvis bare den politiske viljen er til
stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i
holdninger, lederskap og kultur – må utvikles over
tid. Nettopp derfor kan det være disse som fortjener
oppmerksomhet først.
Det er ikke én årsak alene som kan forklare
responsen – verken for det som sviktet, eller det
som fungerte. Kommisjonen mener likevel å ha
observert at enkelte grunnleggende forutsetnin-